Ukraina er den siste neocon-katastrofen

 Ukraina er den siste neocon-katastrofen

*Jeffrey D. Sachs |   juni 2022 | 

Krigen i Ukraina er kulminasjonen av et 30-års prosjekt av den amerikanske neokonservative bevegelsen. Biden-administrasjonen er fullpakket med de samme neokonservative som kjempet for de amerikanske krigene i Serbia (1999), Afghanistan (2001), Irak (2003), Syria (2011), Libya (2011), og som gjorde mye for å provosere Russlands invasjon av Ukraina. Deres track record er en grenseløs katastrofe, men Biden har allikevel «toppet» laget sitt med «neocons». Som et resultat styrer Biden Ukraina, USA og EU mot nok en geopolitisk katastrofe. Dersom Europa hadde hatt bedre innsikt og modigere politikere, vil det skilt seg fra den amerikanske utenrikspolitiske fiaskoen.     

Neocon-bevegelsen dukket opp på 1970-tallet rundt en gruppe offentlige intellektuelle, hvorav flere ble påvirket av University of Chicagos statsviter Leo Strauss og Yale University-klassikeren Donald Kagan. Neocon-ledere inkluderte Norman Podhoretz, Irving Kristol, Paul Wolfowitz, Robert Kagan (sønn av Donald), Frederick Kagan (sønn av Donald), Victoria Nuland (kone til Robert), Elliott Abrams og Kimberley Allen Kagan (kone til Frederick).   

Hovedbudskapet deres er at USA må dominere militært i alle regioner i verden, og må konfrontere kommende regionale makter som en dag kan utfordre USAs globale eller regionale dominans, viktigst Russland og Kina. Til dette formålet bør den amerikanske militærstyrken forhåndsposisjoneres i hundrevis av militærbaser rundt om i verden, og USA bør være forberedt på å lede kriger etter behov. FN skal bare brukes av USA når de er nyttige for amerikanske formål. 

Denne tilnærmingen ble først staket ut av Paul Wolfowitz i hans utkast til defense policy guidance  (DPG) skrevet for Forsvarsdepartementet i 2002.  Utkastet argumenterte for å utvide det USA-ledede sikkerhetsnettverket til Sentral- og Øst-Europa til tross for det eksplisitte løftet fra tysklands utenriksminister Hans-Dietrich Genscher  i 1990 om at tysk forening ikke ville bli etterfulgt av NATOs østlige utvidelse.  Wolfowitz banet også vei for amerikanske kriger, og forsvarte USAs rett til å handle uavhengig, alene om nødvendig, som svar på bekymringer om nasjonal sikkerhet.  Ifølge general Wesley Clark gjorde Wolfowitz allerede Clark i mai 1991 klart  at USA ville lede regimeendringsoperasjoner i Irak, Syria og andre tidligere sovjetiske allierte.  

De neokonservative kjempet for Ukrainas NATO-medlemskap allerede før det ble offisiell amerikansk politikk under George W. Bush jr. i 2008.  De så på Ukraina som nøkkelen til USAs regionale og globale dominans. Robert Kagan staket ut neocon-saken for NATO-utvidelsen i april 2006.

Verken russere eller kinesere ser noe naturlig i «fargerevolusjonene" i det tidligere Sovjetunionen, kun vestlig-støttede kupp designet for å fremme vestlig innflytelse i strategisk viktige deler av verden. Tar de feil? Kanskje er den vellykkede liberaliseringen av Ukraina, oppfordret og støttet av de vestlige demokratiene, bare forspillet til innlemmelsen av Ukraina i NATO og EU - kort sagt, utvidelsen av vestlig liberalt hegemoni?

Kagan erkjente den alvorlige implikasjonen av NATO-utvidelsen. Han siterer en ekspert som sier: "Kreml gjør seg klar for 'kampen om Ukraina' i fullt alvor."  Etter Sovjetunionens fall burde både USA og Russland ha søkt et nøytralt Ukraina, som en forsvarlig buffer og sikkerhetsventil.  I stedet ønsket de neokonservative amerikansk «hegemoni» mens russerne tok opp kampen delvis i forsvar og delvis på grunn av sine egne imperialistiske ambisjoner. Som en nyanse av Krimkrigen (1853-1856), da Storbritannia og Frankrike forsøkte å svekke Russland i Svartehavet etter russisk press på det osmanske riket.  

Kagan skrev artikkelen som privatperson mens hans kone Victoria Nuland var USAs ambassadør til NATO under George W. Bush jr. Nuland har vært neocon operative par excellence. I tillegg til å fungere som Bush's ambassadør til NATO, var Nuland Barack Obamas assisterende utenriksminister for europeiske og eurasiske saker i perioden 2013-17, hvor hun deltok i kuppet mot Ukrainas pro-russiske president Viktor Yanukovych, og fungerer nå som Bidens statssekretær, ansvarlig for USAs politikk overfor krigen i Ukraina. 

De neokonservative perspektivene er basert på et overordnet falsk premiss: at det amerikanske militæret, finans, teknologisk og økonomisk overlegenhet gjør det mulig å diktere vilkår i alle regioner i verden.  Dette er en holdning som oser av både bemerkelsesverdig eksepsjonalisme og forakt for bevis. Siden 1950-tallet har USA blitt stoppet eller beseiret i nesten alle regionale konflikter de har deltatt i.  Men i «kampen for Ukraina» var de neokonservative klare til å fremprovosere en militær konfrontasjon med Russland ved å utvide NATO, til tross for Russlands heftige innvendinger, fordi de inderlig tror at Russland vil bli beseiret av amerikanske økonomiske sanksjoner og NATO-våpen.  

Institute for the Study of War (ISW), en neokonservativ tenketank ledet av Kimberley Allen Kagan (og støttet av forsvarsentreprenører som General Dynamics og Raytheon), fortsetter å love en ukrainsk seier. Når det gjelder Russlands fremskritt, tilbød ISW en typisk kommentar: «Uansett vilken side som kontrollerer byen Sievierodonetsk, vil den russiske offensiven på operasjonelle og strategiske nivåer trolig ha kulminert, noe som gir Ukraina muligheten til å starte sine motoffensiver på operasjonsnivå for å presse russiske styrker tilbake.» 

Fakta på bakken antyder imidlertid noe annet.  Vestens økonomiske sanksjoner har hatt liten negativ innvirkning på Russland, mens deres «boomerang»-effekt på resten av verden har vært stor.  Videre er USAs evne til å levere Ukraina ammunisjon og våpen alvorlig hindret av USAs begrensede produksjons-kapasitet og ødelagte forsyningskjeder. Russlands BNP var omtrent 10 ganger større enn Ukrainas før krigen, mens Ukraina nå har mistet mye av sin industrielle kapasitet pga. krigen. 

Det mest sannsynlige utfallet av de nåværende kampene er at Russland vil erobre en stor del av Ukraina, og kanskje såpass mye at de vil mangle tilgang til havet, eller nesten. Frustrasjonen vil stige i Europa og USA med de militære tapene og de stagflasjonsmessige konsekvensene av krig og sanksjoner. Ringvirkningene kan være ødeleggende, hvis en høyreorientert demagog stiger til makten i USA (eller når det gjelder Trump, vender tilbake til makten) og lover å gjenopprette Amerikas falmede militære herligheter gjennom farlig eskalering. 

I stedet for å risikere denne katastrofen, er den virkelige løsningen å avslutte de neokonservative fantasiene de siste 30 årene, og for Ukraina og Russland å vende tilbake til forhandlingsbordet, der NATO forplikter seg til å avslutte bestrebelsene om den østlige utvidelsen til Ukraina og Georgia, til gjengjeld for en levedyktig fredsavtale som respekterer og beskytter Ukrainas suverenitet og territoriale integritet. 

https://www.jeffsachs.org/newspaper-articles/m6rb2a5tskpcxzesjk8hhzf96zh7w7

https://www.other-news.info/ukraine-is-the-latest-neocon-disaster/

Oversettelse portugisisk: https://alicenews.ces.uc.pt/?id=39496

Oversettelse til norsk: Knut Skoglund

Den imaginære krigen

Den imaginære krigen

13. juli 2022

 

Det begynte da Biden-regimet og pressen fremstilte russiske mål i Ukraina feil. Alt annet har hatt det som premiss.

USAs president Joe Biden etter å ha levert kommentarer om den russiske invasjonen av Ukraina, 24. februar (Det hvite hus, Adam Schultz)

 

 

Av PATRICK LAWRENCE
Eksklusivt for Consortium News - 

https://consortiumnews.com/2022/07/13/patrick-lawrence-the-imaginary-war/

Hva vil de politiske miljøene, "etterretningssamfunnet" og pressen, som tjener begge, gjøre når den type krig i Ukraina de uopphørlig har snakket om, viser seg å være imaginær, - en Marvel tegneserie av en konflikt med lite jording i virkeligheten? Jeg har lurt på dette siden den russiske intervensjonen begynte 24. Februar. Jeg visste at svaret ville bli interessant når vi endelig hadde et.

Nå vet vi. Med den regjeringslojale New York Times som guide, er resultatet en variant av det vi så da Russiagate-fiaskoen kom: De som produserer det ortodokse synet og samtykker, sniker seg nå ut sidedøren.

Jeg kunne ha fortalt deg at jeg ikke har tenkt å kun peke på Times i dette ville sjikane-spillet, bortsett fra at jeg gjør det. Den en gang respektable avisen, men ikke lengre, fortsetter å være ensidig ond i sine fremstillinger og bedrag av den offisielle, men imaginære versjonen av krigen på intetanende lesere.

Som Consortium News' kritiske lesere vil huske, var Vladimir Putin klar da han fortalte verden Russlands intensjoner da de begynte sin intervensjon. Disse var to: Russiske styrker dro inn i Ukraina for å «demilitarisere og de-nazifisere», - et par begrensede, definerte mål.

En skarp leser av disse kommentarene påpekte i en nylig kommentartråd at den russiske presidenten igjen hadde bevist seg som, uansett hva annet man måtte tenke og mene om ham, en fokusert statsmann med et utmerket grep om historien. På Potsdam-konferansen i juli 1945 erklærte Det allierte kontrollrådet sitt etterkrigsmål for Tyskland som «de fire D-ene».  Disse var de-nazifisering, demilitarisering, demokratisering og desentralisering.

La oss gi David Thompson, som gjorde meg oppmerksom på denne historiske henvisningen, en fortjent byline her:

"Putins gjentagelse av de-nazifisering og demilitariseringsprinsippene etablert fra Potsdam-konferansen er ikke bare et iøynefallende hint til historien. Han plantet samtidig en markør til USA og Storbritannia om at avtalen som ble inngått i Potsdam i 1945 fortsatt er relevant og gyldig ...."

Den russiske presidentens argumentasjon med Vesten, basert på at en rettferdig og stabil situasjon i Europa må tjene sikkerhetsinteressene til alle partene, var ganske enkelt å gjenta de mål den transatlantiske alliansen en gang hadde signert for å oppnå. Han påpekte med andre ord alliansens grove hykleri ved å bevæpne de ideologiske etterkommerne av tyske nazister.

Fra venstre, den britiske statsministeren Winston Churchill, USAs president Harry S. Truman og den sovjetiske lederen Josef Stalin under Potsdam-konferansen i 1945. 

(U.S. National Archives and Records Administration, Wikimedia Commons)

Jeg dveler ved denne saken fordi den imaginære krigen begynte med Biden-regimets og pressens ganske uansvarlige og feilaktige fremstillinger av Russlands mål i Ukraina. Alt annet har utgått fra det.

Du husker: Russiske styrker skulle "erobre" hele nasjonen, utslette Kiev-regimet, installere en marionettregjering og deretter kjøre videre til Polen, de baltiske statene, Transnistria og resten av Moldova, og hvem kunne forestille seg hva etter det. De-nazifisering, kan vi nå lese, er et falskt utsagn fra Kreml.

Neste utgave

Etter å ha løyet direkte om dette, ble neste utgave av tegneserien lansert på markedet. Russland klarer ikke å nå sine imaginære mål. Lav moral, deserteringer, dårlig trente tropper får ikke nok å spise, logistiske feil, elendig artilleri, utilstrekkelig ordonanse, inkompetente offiserer: Russerne red for et nederlag på ukrainsk jord.

Konsekvensen var ukrainske troppers heroisme og mot på slagmarken, spesielt Azov bataljonen, som ikke lenger var nynazister.  Glemt var artikler i Times, The Guardian, BBC og forskjellige andre mainstream publikasjoner og kringkastere som tidligere hadde fortalt oss om disse ideologiske fanatikerne. Det var da, dette er nå!

Problemet på dette tidspunktet var at det ikke var noen slagmark-suksesser å rapportere om. Nederlagene hadde virkelig begynt. I mai, omtrent da Azov-bataljonen, heroisk og demokratisk som den er, ble tvunget til å overgi seg i Mariupol, var det tid for; - dette måtte kun være forårsaket av russiske grusomheter.

Vi hadde teateret og fødesykehuset i Mariupol, vi hadde den beryktede slaktingen i Bucha, Kiev-forstaden; og andre historier. Akkurat det som skjedde i disse tilfellene har aldri blitt verifisert av troverdige, uavhengige etterforskere; bevis på at ukrainske styrker bærer ansvar, avvises kategorisk. Men hvem trenger undersøkelser og bevis når de brutale, kriminelle, vilkårlig hensynsløse Rrrrusserne, må være skyldige hvis den imaginære krigen skal fortsette?

Mine ubestridte favoritt-historier kommer fra CNN, som i vår publiserte påstander i vildens sky - ukrainske påstander, selvfølgelig - om at russiske soldater voldtok unge jenter og gutter helt ned til måneders gamle spedbarn. Tre slike eksemplarer er her, her og her.  

Kanalen droppet brått dette sporet etter at den øverste ukrainske tjenestemannen som spredte disse påstandene ble fjernet fra stillingen fordi anklagene var fabrikerte. Et klokt trekk fra CNNs side, tror jeg: Propaganda trenger ikke å være veldig subtil, som historien viser, men den har sine grenser. 

Like etter at narrativet om grusomheter hadde modnet, begynte russerne-stjeler-ukrainsk-korn-temaet. BBC tilbød en spesielt fantastisk beretning om dette. Se på denne videoen og tekstpresentasjonen og fortell meg at det ikke er det søteste du noen gang har sett, så mange hull i den som i min irske bestemors blondegardiner.

Men på dette tidspunktet, problemer. Russiske styrker, med sine deserteringer, foreldede våpen og dumme generaler, tok den ene byen etter den andre i Øst-Ukraina. Disse var ikke  imaginære seire.

Ut med krigen-går-godt tema og inn med de brutale russernes ukritiske bruk av artilleri. Dette var en "primitiv strategi",  som Times ønsket at vi skulle vite. I krigens forferdelighet, bombarderer man rett og slett ikke en fiendtlig posisjon foreløpig for så å erobre den! Middelaldersk.

New York Times-bygningen. (Thomas Hawk, Flickr, CC BY-NC 2.0)

I det siste har det vært et annet problem for den imaginære krigens tryllekunstnere.  Dødstallene. 10. mai rapporterte FNs overvåkningsorgan for menneskerettigheter at antallet omkomne til dags dato var i overkant av 3.380, sivile dødsfall, i juni opp til 4.509, samt 3.680 sivile skadet. (Og begge sider skyter og dreper i en krig.)

Pokker heller, utbrøt de på Eighth Avenue.  Det er ikke i nærheten nok i den imaginære krigen. Desperat etter et grusomt høyt dødstall, publiserte Times, den 18 juni;  “Death in Ukraine: A Special Report.” For en lesning. Det er ingenting i artikkelen annet enn insinuasjoner og vektløse antagelser. Men den imaginære krigen må male videre.

Times' «spesialrapport» – dum-da-da-dum – hviler på setninger som «vitneutsagn og andre bevis» og «de tusener som antas drept». Bevisene, som man skal legge merke til, kommer nesten utelukkende fra ukrainske tjenestemenn - det samme gjør en enorm mengde av det Times publiserer.

Et talende sitat: "Folk blir drept ukritisk eller plutselig eller uten rimelig grunn." Jøss. Er dette forferdelig eller?

Men et annet problem er at observasjonen kommer fra en Richard Kohn, som er emeritus ved University of North Carolina. Jeg håper professoren har en god sommer nede i Chapel Hill!

I slutten av juni falt Sievierodonetsk - eller ble frigjort, avhengig av ditt standpunkt - og like etterpå også Lysychansk og hele Luhansk-provinsen. Nå dukker andre historier opp, her og der. De ukrainske styrkene er så uorganisert og forvirret at de skyter hverandre, leser vi. De kan ikke betjene radioene sine, og de går tom for mat, ammunisjon og moral. Utrente soldater som meldte seg på for å patruljere nabolagene sine, forlater frontlinjene.

Holdouts

Også har vi de som holder ved like narrativet. Times rapporterte i forrige uke at ukrainerne som ble drevet fra Luhansk, planlegger en motoffensiv i sør for å gjenvinne tapt territorium. Vi trenger alle drømmene våre, antar jeg.

Til manges overraskelse publiserte Patrick Lang, den vanligvis aktede observatøren av militære forhold,  "Ute av stand til å fikse sine egne tanks, Russlands ydmykelse er nå fullført" på sin Turcopolier sist fredag. Den pensjonerte obersten spår at russerne vil oppleve «en plutselig reversering av sitt hell». Nei, jeg holder ikke pusten.

Har du fått nok av den imaginære krigen? Det har jeg. Jeg leste dette søppelet daglig som en profesjonell forpliktelse. Noe av det synes jeg er morsomt, men i hovedsak er det kvalmende når jeg tenker på hva den amerikanske pressen har gjort med seg selv og sine lesere.

For ordens skyld; det er vanskelig å si nøyaktig hva som skjer i den tragiske krigen i Ukraina. Som nevnt tidligere på denne plattformen har vi svært liten dekning fra profesjonelle, uavhengige korrespondenter. Men jeg tilbyr her mine antagelser, ikke noe mer.

Denne krigen har fortsatt, mer eller mindre ubønnhørlig, i en retning: I den virkelige krigen har ukrainerne fra det første skuddet vært på en langsom marsj mot å bli beseiret. De er for korrupte, for fascinert av deres fanatiske russofobi til å organisere en effektiv kraft eller til og med å se klart.

Dette er ikke en malende utmattelseskrig, som det blir fremstilt. Det har gått sakte fordi russiske styrker ser ut til å legge vekt på å begrense tapene - sine egne samt blant ukrainske sivile. Jeg har mer tro på FNs tall enn den idiotiske "spesialrapporten" Times nettopp publiserte.

Jeg vet ikke hvorfor russiske styrker nærmet seg utkanten av Kiev fra nord tidlig i konflikten og deretter trakk seg tilbake, men det er ingen indikasjon på at de hadde til hensikt å ta hovedstaden. Det var kamper, men de ble absolutt ikke "slått tilbake". Det er ren tøv.

Jeg avventer skikkelige undersøkelser - riktignok usannsynlig - av grusomhetene som sikkert har skjedd, men uten så langt noen avgjørende indikasjon på skyld.

Avril Haines, direktøren for nasjonal etterretning, bemerket nylig at Russlands mål gjenstår; å ta det meste av Ukraina. I en tale i slutten av juni i Ashgabat, den turkmenistanske hovedstaden, virket Putin spesielt rolig og hevdet: "Alt går etter planen. Ingenting har forandret seg." Han sa at målet forble «å frigjøre Donbass, beskytte disse menneskene og skape forhold som ville garantere Russlands sikkerhet. Det er det hele."

Ved å sette disse to uttalelsene side om side, er det langt flere bevis som støtter Putins enn Haines uttalelser.

Med vilje eller ikke - og jeg har ofte  inntrykk  av at Times ikke forstår implikasjonene av det de publiserer - la avisen ut en historie søndag med overskriften "Ukraina og den globale utholdenhetskonkurransen. "Utfallet av denne konflikten, rapporterte de, avhenger nå av «om USA og dets allierte kan opprettholde sine militære, politiske og økonomiske forpliktelser til å holde Russland utenfor.»

Muligens forstår de ikke nede på Eighth Avenue at de nettopp har beskrevet Ukraina som en hjelpeløs klient-stat? Vet de at de nettopp har kunngjort at den imaginære krigen de har ført de siste fire + månedene slutter i nederlag, gitt at det ikke er noen i Ukraina som vinner den?

Patrick Lawrence, korrespondent i utlandet i mange år, hovedsakelig for International Herald Tribune, er spaltist, essayist, forfatter og foreleser. Hans nyeste bok er Time No Longer: Americans After the American Century. Følg ham på Twitter @thefloutist. Hans nettside er Patrick Lawrence. Støtt hans arbeid via hans Patreon nettsted.

Synspunktene som uttrykkes er utelukkende forfatterens og kan eller ikke kan gjenspeile Consortium News synspunkter.

Anti krig og propaganda

Alle er i mot krig, inntil krigspropagandaen begynner

Av Caitlin Johnstone

https://caitlinjohnstone.substack.com/p/everyones-anti-war-until-the-war?utm_source=%2Finbox&utm_medium=reader2&s=r

Oversettelse: Knut Skoglund

Alle er i mot krig, inntil krigspropagandaen begynner. Ingen ser på seg selv som en kriger, men så begynner propaganda-maskinen å spinne, og før du vet ordet av det, spyr de ut slagordene som er utviklet på snedig vis, tuter og vifter med flaggene de er programmert til å vinke med, og ukritisk samtykker i hva den imperialistiske krigsmaskinen ønsker akkurat i dette øyeblikket.

Nesten alle vil fortelle deg at de elsker fred og hater krig når de blir spurt; krig er det aller verste i verden, og ingen sunn person nyter tanken på det. Men når konflikter eksalerer og det er på tide å motsette seg krig og presse på for fred, er de som tidligere hadde proklamert seg selv "antikrig" nå på den andre siden og skriker etter flere våpen som skal helles inn i en proxy-krig deres regjering bevisst provoserte.

Dette er fordi teorien om å være i mot krig er svært forskjellig fra praksis. I teorien er folk imot ideen om å sprenge andre mennesker uten god grunn. I praksis blir de alltid rammet av et intens bombardment fra media som presenterer det som ser ut som veldig gode grunner til at disse menneskene trenger å straffes / brukes sprengstoff på.

Å være virkelig i mot krig er ikke lett. Det ser ikke ut som folk kan forestille seg det, fordi tanken fort blir knust med en flom av informasjon designet for å manipulere og forvirre, mens de blir skreket til av de som allerede er et offer for hjernevaskingen. Det er ikke spesielt søtt. Det er ikke morsomt. Det er ikke den gode flowerpower-følelsen som folk intuitivt tror det er når de kjenner på den delen av seg selv som søker fred. Den overbevisningen står nemlig opp mot det mest sofistikerte propaganda-apparatet som noen gang har eksistert.

Når folk ser på seg selv som "antikrig", ser de seg vanligvis som anti- en ny Irak-krig, eller anti- en teoretisk Hitler-lignende president som starter en krig fordi han liker å drepe folk. De ser ikke for seg realiteten av hva det å være i mot krig faktisk er, i praksis.

Fordi det å selge krigen til offentligheten er en innebygd del av all krigsstrategi, vil krigen alltid se nødvendig ut fra et mainstreame- perspektivet, og det vil ikke se ut som de andre krigene, som vi nå i ettertid vet var feil. Den er alltid designet for å se tiltalende ut. Det vil alltid være grusomhetspropaganda. Det vil alltid bli prakket på deg salgsargumenter for at denne militære intervensjonen er spesiell og helt nødvendig. Dette vil være tilfelle hver eneste gang, fordi det er slik moderne kriger pakkes og presenteres.

Dette er grunnen til at du alltid vil se en rekke selvproklamerte venstreorienterte og anti-imperialister juble for det siste amerikanske krigsprosjektet. De er ideologisk imot ideen om krig, i teorien, men måten den faktisk dukker opp i praksis er alltid forskjellig fra det de forestilte seg.

Hele sivilisasjonen vår er formet av innenlands propaganda, men den eneste gangen du noen gang hører det ordet i mainstream-diskursen er når det brukes til å diskutere den relativt nesten ikke-eksisterende innflytelsen russisk propaganda har på samfunnet vårt. All mainstream alarmering om russisk propaganda gir inntrykk av at den utgjør nær 100 prosent av den totale propagandaen som vestlige forbruker, når det i virkeligheten er en liten brøkdel av en prosent av den totale propagandaen vestlige land blir utsatt for. Nesten alt annet kommer fra vestlige kilder.

Propaganda er det mest oversette og undervurderte aspektet av samfunnet vårt. Det har langt mer innflytelse over hvordan publikum tenker, handler og stemmer enn noen av våre offisielle mekanismer, men det er knapt diskutert, det blir ikke undervist i skolene, og selv de beste politiske ideologiene berører det knapt i forhold til deres andre fokusområder.

Alle påstander om russisk propaganda fra etablissementets historiefortelling er nær ved å røpe sin hemmelighet: at de vet at det er fullt mulig å manipulere måten publikum tenker, handler og stemmer ved hjelp av media. De innrømmer bare ikke at det er de som gjør dette.

Det er faktisk det rareste i verden at det har påvirket tankene våre direkte hele livet, og direkte påvirker måten hele samfunnet vårt er organisert på, men vi snakker nesten ikke om det. Det bør være sentralt i vår bevissthet.

Men selvfølgelig er det hele ideen. Propaganda virker bare på de som ikke vet at de blir utsatt. Det USA-sentraliserte imperiets evne til å skjule sin propagandamaskin er et grunnleggende element i dens strategi og flinkhet.

Å være virkelig anti krig er nødvendigvis en forpliktelse til ikke bare å finne ut hva som er sant om alle krigsfortellingene som for tiden blir spyttet ut av den imperialistiske krigsmaskinen, men også alle fortellingene du har blitt matet med om verden siden du var ung. Når man virkelig undersøker ulike aspekter ved livet, er en forpliktelse mot sannhet det som klarest åpenbarer seg, nesten som en åndelig kvalitet.

Det er viktig å forske og lære nye ting om verden, men det som er like viktig, og som ikke blir understreket nok, er praksisen med å undersøke troen du allerede har om samfunnet ditt, regjeringen din, nasjonen din og verden. Spør om de virkelig er sanne, og hvem som kan ha nytte av at du tror dem.

Ikke gjør feilen ved å anta at du vil være oppmerksom og informert nok til å oppdage alle løgnene med en gang. Du har å gjøre med den mest avanserte og kraftige propagandamaskinen som noen gang har eksistert, og du er blitt marinert i effektene av den hele livet. Det tar litt tid. Selv de mest bevisste blant oss ble indoktrinert inn i det «normale» verdensbildet til en viss grad tidligere i livet, og til denne dag har det meste av informasjonen vi får om verden noen av sine røtter i deler av propagandastrukturen.

Det kreves arbeid for å se ting tydelig nok til å danne et virkelig sannhetsbasert verdenssyn. Men med mindre du gjør dette, er det umulig å være virkelig anti krig, fordi du ikke kan motsette deg noe du ikke forstår. Å bekjempe den imperialistiske krigsmaskinen er å bekjempe det imperialistiske propaganda-apparatet. Sagt på en annen måte; Å bli bevisst den imperialistiske propagandamaskinen er å bekjempe den imperialistiske krigsmaskinen.

_________________

Forslag til dokumentarfilmer om temaet:

https://thoughtmaybe.com/war-made-easy/

https://topdocumentaryfilms.com/war-you-dont-see/