Den imaginære krigen

Den imaginære krigen

13. juli 2022

 

Det begynte da Biden-regimet og pressen fremstilte russiske mål i Ukraina feil. Alt annet har hatt det som premiss.

USAs president Joe Biden etter å ha levert kommentarer om den russiske invasjonen av Ukraina, 24. februar (Det hvite hus, Adam Schultz)

 

 

Av PATRICK LAWRENCE
Eksklusivt for Consortium News - 

https://consortiumnews.com/2022/07/13/patrick-lawrence-the-imaginary-war/

Hva vil de politiske miljøene, "etterretningssamfunnet" og pressen, som tjener begge, gjøre når den type krig i Ukraina de uopphørlig har snakket om, viser seg å være imaginær, - en Marvel tegneserie av en konflikt med lite jording i virkeligheten? Jeg har lurt på dette siden den russiske intervensjonen begynte 24. Februar. Jeg visste at svaret ville bli interessant når vi endelig hadde et.

Nå vet vi. Med den regjeringslojale New York Times som guide, er resultatet en variant av det vi så da Russiagate-fiaskoen kom: De som produserer det ortodokse synet og samtykker, sniker seg nå ut sidedøren.

Jeg kunne ha fortalt deg at jeg ikke har tenkt å kun peke på Times i dette ville sjikane-spillet, bortsett fra at jeg gjør det. Den en gang respektable avisen, men ikke lengre, fortsetter å være ensidig ond i sine fremstillinger og bedrag av den offisielle, men imaginære versjonen av krigen på intetanende lesere.

Som Consortium News' kritiske lesere vil huske, var Vladimir Putin klar da han fortalte verden Russlands intensjoner da de begynte sin intervensjon. Disse var to: Russiske styrker dro inn i Ukraina for å «demilitarisere og de-nazifisere», - et par begrensede, definerte mål.

En skarp leser av disse kommentarene påpekte i en nylig kommentartråd at den russiske presidenten igjen hadde bevist seg som, uansett hva annet man måtte tenke og mene om ham, en fokusert statsmann med et utmerket grep om historien. På Potsdam-konferansen i juli 1945 erklærte Det allierte kontrollrådet sitt etterkrigsmål for Tyskland som «de fire D-ene».  Disse var de-nazifisering, demilitarisering, demokratisering og desentralisering.

La oss gi David Thompson, som gjorde meg oppmerksom på denne historiske henvisningen, en fortjent byline her:

"Putins gjentagelse av de-nazifisering og demilitariseringsprinsippene etablert fra Potsdam-konferansen er ikke bare et iøynefallende hint til historien. Han plantet samtidig en markør til USA og Storbritannia om at avtalen som ble inngått i Potsdam i 1945 fortsatt er relevant og gyldig ...."

Den russiske presidentens argumentasjon med Vesten, basert på at en rettferdig og stabil situasjon i Europa må tjene sikkerhetsinteressene til alle partene, var ganske enkelt å gjenta de mål den transatlantiske alliansen en gang hadde signert for å oppnå. Han påpekte med andre ord alliansens grove hykleri ved å bevæpne de ideologiske etterkommerne av tyske nazister.

Fra venstre, den britiske statsministeren Winston Churchill, USAs president Harry S. Truman og den sovjetiske lederen Josef Stalin under Potsdam-konferansen i 1945. 

(U.S. National Archives and Records Administration, Wikimedia Commons)

Jeg dveler ved denne saken fordi den imaginære krigen begynte med Biden-regimets og pressens ganske uansvarlige og feilaktige fremstillinger av Russlands mål i Ukraina. Alt annet har utgått fra det.

Du husker: Russiske styrker skulle "erobre" hele nasjonen, utslette Kiev-regimet, installere en marionettregjering og deretter kjøre videre til Polen, de baltiske statene, Transnistria og resten av Moldova, og hvem kunne forestille seg hva etter det. De-nazifisering, kan vi nå lese, er et falskt utsagn fra Kreml.

Neste utgave

Etter å ha løyet direkte om dette, ble neste utgave av tegneserien lansert på markedet. Russland klarer ikke å nå sine imaginære mål. Lav moral, deserteringer, dårlig trente tropper får ikke nok å spise, logistiske feil, elendig artilleri, utilstrekkelig ordonanse, inkompetente offiserer: Russerne red for et nederlag på ukrainsk jord.

Konsekvensen var ukrainske troppers heroisme og mot på slagmarken, spesielt Azov bataljonen, som ikke lenger var nynazister.  Glemt var artikler i Times, The Guardian, BBC og forskjellige andre mainstream publikasjoner og kringkastere som tidligere hadde fortalt oss om disse ideologiske fanatikerne. Det var da, dette er nå!

Problemet på dette tidspunktet var at det ikke var noen slagmark-suksesser å rapportere om. Nederlagene hadde virkelig begynt. I mai, omtrent da Azov-bataljonen, heroisk og demokratisk som den er, ble tvunget til å overgi seg i Mariupol, var det tid for; - dette måtte kun være forårsaket av russiske grusomheter.

Vi hadde teateret og fødesykehuset i Mariupol, vi hadde den beryktede slaktingen i Bucha, Kiev-forstaden; og andre historier. Akkurat det som skjedde i disse tilfellene har aldri blitt verifisert av troverdige, uavhengige etterforskere; bevis på at ukrainske styrker bærer ansvar, avvises kategorisk. Men hvem trenger undersøkelser og bevis når de brutale, kriminelle, vilkårlig hensynsløse Rrrrusserne, må være skyldige hvis den imaginære krigen skal fortsette?

Mine ubestridte favoritt-historier kommer fra CNN, som i vår publiserte påstander i vildens sky - ukrainske påstander, selvfølgelig - om at russiske soldater voldtok unge jenter og gutter helt ned til måneders gamle spedbarn. Tre slike eksemplarer er her, her og her.  

Kanalen droppet brått dette sporet etter at den øverste ukrainske tjenestemannen som spredte disse påstandene ble fjernet fra stillingen fordi anklagene var fabrikerte. Et klokt trekk fra CNNs side, tror jeg: Propaganda trenger ikke å være veldig subtil, som historien viser, men den har sine grenser. 

Like etter at narrativet om grusomheter hadde modnet, begynte russerne-stjeler-ukrainsk-korn-temaet. BBC tilbød en spesielt fantastisk beretning om dette. Se på denne videoen og tekstpresentasjonen og fortell meg at det ikke er det søteste du noen gang har sett, så mange hull i den som i min irske bestemors blondegardiner.

Men på dette tidspunktet, problemer. Russiske styrker, med sine deserteringer, foreldede våpen og dumme generaler, tok den ene byen etter den andre i Øst-Ukraina. Disse var ikke  imaginære seire.

Ut med krigen-går-godt tema og inn med de brutale russernes ukritiske bruk av artilleri. Dette var en "primitiv strategi",  som Times ønsket at vi skulle vite. I krigens forferdelighet, bombarderer man rett og slett ikke en fiendtlig posisjon foreløpig for så å erobre den! Middelaldersk.

New York Times-bygningen. (Thomas Hawk, Flickr, CC BY-NC 2.0)

I det siste har det vært et annet problem for den imaginære krigens tryllekunstnere.  Dødstallene. 10. mai rapporterte FNs overvåkningsorgan for menneskerettigheter at antallet omkomne til dags dato var i overkant av 3.380, sivile dødsfall, i juni opp til 4.509, samt 3.680 sivile skadet. (Og begge sider skyter og dreper i en krig.)

Pokker heller, utbrøt de på Eighth Avenue.  Det er ikke i nærheten nok i den imaginære krigen. Desperat etter et grusomt høyt dødstall, publiserte Times, den 18 juni;  “Death in Ukraine: A Special Report.” For en lesning. Det er ingenting i artikkelen annet enn insinuasjoner og vektløse antagelser. Men den imaginære krigen må male videre.

Times' «spesialrapport» – dum-da-da-dum – hviler på setninger som «vitneutsagn og andre bevis» og «de tusener som antas drept». Bevisene, som man skal legge merke til, kommer nesten utelukkende fra ukrainske tjenestemenn - det samme gjør en enorm mengde av det Times publiserer.

Et talende sitat: "Folk blir drept ukritisk eller plutselig eller uten rimelig grunn." Jøss. Er dette forferdelig eller?

Men et annet problem er at observasjonen kommer fra en Richard Kohn, som er emeritus ved University of North Carolina. Jeg håper professoren har en god sommer nede i Chapel Hill!

I slutten av juni falt Sievierodonetsk - eller ble frigjort, avhengig av ditt standpunkt - og like etterpå også Lysychansk og hele Luhansk-provinsen. Nå dukker andre historier opp, her og der. De ukrainske styrkene er så uorganisert og forvirret at de skyter hverandre, leser vi. De kan ikke betjene radioene sine, og de går tom for mat, ammunisjon og moral. Utrente soldater som meldte seg på for å patruljere nabolagene sine, forlater frontlinjene.

Holdouts

Også har vi de som holder ved like narrativet. Times rapporterte i forrige uke at ukrainerne som ble drevet fra Luhansk, planlegger en motoffensiv i sør for å gjenvinne tapt territorium. Vi trenger alle drømmene våre, antar jeg.

Til manges overraskelse publiserte Patrick Lang, den vanligvis aktede observatøren av militære forhold,  "Ute av stand til å fikse sine egne tanks, Russlands ydmykelse er nå fullført" på sin Turcopolier sist fredag. Den pensjonerte obersten spår at russerne vil oppleve «en plutselig reversering av sitt hell». Nei, jeg holder ikke pusten.

Har du fått nok av den imaginære krigen? Det har jeg. Jeg leste dette søppelet daglig som en profesjonell forpliktelse. Noe av det synes jeg er morsomt, men i hovedsak er det kvalmende når jeg tenker på hva den amerikanske pressen har gjort med seg selv og sine lesere.

For ordens skyld; det er vanskelig å si nøyaktig hva som skjer i den tragiske krigen i Ukraina. Som nevnt tidligere på denne plattformen har vi svært liten dekning fra profesjonelle, uavhengige korrespondenter. Men jeg tilbyr her mine antagelser, ikke noe mer.

Denne krigen har fortsatt, mer eller mindre ubønnhørlig, i en retning: I den virkelige krigen har ukrainerne fra det første skuddet vært på en langsom marsj mot å bli beseiret. De er for korrupte, for fascinert av deres fanatiske russofobi til å organisere en effektiv kraft eller til og med å se klart.

Dette er ikke en malende utmattelseskrig, som det blir fremstilt. Det har gått sakte fordi russiske styrker ser ut til å legge vekt på å begrense tapene - sine egne samt blant ukrainske sivile. Jeg har mer tro på FNs tall enn den idiotiske "spesialrapporten" Times nettopp publiserte.

Jeg vet ikke hvorfor russiske styrker nærmet seg utkanten av Kiev fra nord tidlig i konflikten og deretter trakk seg tilbake, men det er ingen indikasjon på at de hadde til hensikt å ta hovedstaden. Det var kamper, men de ble absolutt ikke "slått tilbake". Det er ren tøv.

Jeg avventer skikkelige undersøkelser - riktignok usannsynlig - av grusomhetene som sikkert har skjedd, men uten så langt noen avgjørende indikasjon på skyld.

Avril Haines, direktøren for nasjonal etterretning, bemerket nylig at Russlands mål gjenstår; å ta det meste av Ukraina. I en tale i slutten av juni i Ashgabat, den turkmenistanske hovedstaden, virket Putin spesielt rolig og hevdet: "Alt går etter planen. Ingenting har forandret seg." Han sa at målet forble «å frigjøre Donbass, beskytte disse menneskene og skape forhold som ville garantere Russlands sikkerhet. Det er det hele."

Ved å sette disse to uttalelsene side om side, er det langt flere bevis som støtter Putins enn Haines uttalelser.

Med vilje eller ikke - og jeg har ofte  inntrykk  av at Times ikke forstår implikasjonene av det de publiserer - la avisen ut en historie søndag med overskriften "Ukraina og den globale utholdenhetskonkurransen. "Utfallet av denne konflikten, rapporterte de, avhenger nå av «om USA og dets allierte kan opprettholde sine militære, politiske og økonomiske forpliktelser til å holde Russland utenfor.»

Muligens forstår de ikke nede på Eighth Avenue at de nettopp har beskrevet Ukraina som en hjelpeløs klient-stat? Vet de at de nettopp har kunngjort at den imaginære krigen de har ført de siste fire + månedene slutter i nederlag, gitt at det ikke er noen i Ukraina som vinner den?

Patrick Lawrence, korrespondent i utlandet i mange år, hovedsakelig for International Herald Tribune, er spaltist, essayist, forfatter og foreleser. Hans nyeste bok er Time No Longer: Americans After the American Century. Følg ham på Twitter @thefloutist. Hans nettside er Patrick Lawrence. Støtt hans arbeid via hans Patreon nettsted.

Synspunktene som uttrykkes er utelukkende forfatterens og kan eller ikke kan gjenspeile Consortium News synspunkter.