Propagandakanalen NRK

«Professor Logachev»                                                                             FOTO: JUERGEN BRAKER

Propagandakanalen NRK

NRK Tromsøredaksjonen ved påvirkningsagent Pål Hansen leverte en reportasje til det norske folk på dagsrevyen her om dagen, - et lærestykke i journalistisk propaganda. Reportasjen handlet om et Tromsø-basert teleselskap som i en del år har samarbeidet med et finsk og et russisk selskap om et stort fiberprosjekt, der fiberen skulle legges tusenvis av km gjennom nordøstpassasjen. I inn-annonseringen kommenterer programleder Ingvild Bryn at en sikkerhetsekspert har uttalt at «det er slike samarbeidsprosjekter Putin ønsker».

 

Altså er tonen satt, og allerede på dette tidspunktet tillater statskanalen en kommentar som på snedig vis sverter en president i verdens største stat, med et stikk om at dersom han på vegne av landet sitt ønsker et slikt samarbeidsprosjekt velkommen, må det være skumle greier og farlig for de som lar seg lure, og nå skal vi få presentert hva det er som har gått så hakkende galt at et slikt prosjekt engang i utgangspunktet er klekket ut? Altså propaganda, ikke journalistikk!

Det viser seg at det er et offentlig selskap; Bredbåndsfylket, som både Troms fylkeskommune og flere nordnorske kommuner eier sammen. Dag-Kjetil Hansen, direktøren, uttaler at de lenge hadde jobbet med den finske partneren Cinia om å realisere en transarktisk fiberkabel. Men, sier reporteren, det var et tredje selskap involvert, det russiske teleselskapet Megafon, og at arbeidet med prosjektet hadde pågått samtidig som PST i årlige trusselvurderinger hadde fremhevet elektronisk overvåkning som skadelig og alvorlig overfor norske interesser.

Vi får se 3 tekstblokker på skjermen for å forsterke hvor skummelt dette er. I 2017 skrev PST at «Systemer innenfor kraftsektoren og elektroniske kommunikasjonstjenester er å anse som spesielt etterretningsutsatt kritisk infrastruktur.»

 

Vi får også vite at alle sikkerhetstjenestene i Norge advarte mot aktivitet fra Iran, Kina og «ikke minst Russland», sier reporteren, for å forsterke graden av alvorlighet. Direktøren for Nasjonal Sikkerhetsmyndighet vil ikke kommentere den aktuelle saken, og babler noe om motstandskraft for å verne om kunnskap, teknologi og eiendommer, og at de har vært tydelig på dette.

 

Det klippes deretter direkte over til direktøren i Bredbandsfylket, som skyver sikkerhetsansvaret og slike vurderinger over til det finske selskapet Cinia, som har hatt all dialogen med det russiske selskapet. Reporteren er i angrepsposisjon og følger opp med spørsmål om de ikke gjorde egne sikkerhetsvurderinger, og får et plausibelt svar om at de eneste sikkerhetsvurderingene de hadde hatt, var om selve kabelen kunne avlyttes.

 

Reporteren kommenterer at heller ikke de nasjonale myndighetene som var informert om prosjektet, fant grunn til å reagere. Så får vi vite at det russiske selskapet i prosjektet er kontrollert av 3 oligarker, «..alle med nær tilknytning til Putin. Og alle tre står på EUs sanksjonsliste.» Det går ikke frem når disse ble satt på denne listen, men sannsynligvis ble dette gjort etter 24 februar 2022.

I god NRK-tradisjon, hentes nå en såkalt ekspert inn, en helt «uavhengig» forsker på Sjøkrigsskolen! Det oser av en slags forakt når forsker Ståle Ulriksen maler det russiske samfunnet med særdeles bred pensel. Russerne, sier han, skiller ikke mellom det statlige og private eller det sivile og det militære. De bruker alle de midlene de har. Og han påstår nærmest at Russland innrømmer at de bevisst gjør seg avhengig av infrastruktur som en potensiell fiende kontrollerer! Og da sliter man jo, sier han, uten at dette blir fulgt opp nærmere. Og selvfølgelig får det stå fullstendig uimotsagt, - han er jo ekspert!

 

På dette tidspunktet i reportasjen, altså mot slutten, får vi vite at prosjektet stoppet opp sommeren 2021, ikke på grunn av det norske selskapet, men både det russiske og finske selskapet trakk seg. Påvirkningsagent Pål Hansen, mangeårig NRK ansatt, har nå ladet revolveren tilstrekkelig til å endelig konfrontere direktør Dag-Kjetil Hansen i Bredbåndsfylket med hans store kardinalsynd. Hva ville han ha gjort dersom prosjektet ble presentert for han i dag? Direktøren stotrer frem at han ville sagt nei slik situasjonen med Russland er for øyeblikket. Reporter Hansen er ikke helt fornøyd og følger opp med en oppfordring om å klargjøre, og får det svaret han kunne forvente; Fordi Russland er gått til krig mot Ukraina.

Men NRK ville nok helst ha sett at direktøren la seg helt flat og unnskyldte sin ekstreme naivitet overfor despoten Putin og hans djevelske regime, og at han aldri mer skal snakke med russere! Altså helt på linje med Tromsøordfører Gunnar Wilhelmsen og Nordlysredaktør Skjalg Fjellheim som jobbet intens med å si opp sovende avtaler med russiske vennskapsbyer, og forventet at alle andre kommuner som nølte burde skjemmes.

 

I den norske offentlighet er det blitt en slags ta-avstand-fra-Russland konkurranse. Graden av ensidig fordømmelse er omvendt proporsjonalt med analyser basert på historiske geopolitiske fakta, og hva det er som faktisk har ført til at flere og flere begynner seriøst å snakke om atomkrig! Kan det være noe med NATOs aggressive ekspansjon de siste 30 årene, det USA-ledede kuppet i Ukraina i 2014, USAs ekstreme aggressivitet, militært og penge-politisk helt siden slutten av 40-tallet? 

 

Men for NRK er agendaen satt, dvs. svertekampanjen mot Russland er kalibrert i alle kanaler, i samtlige redaksjoner. Vanskelig å tenke seg at det er noe annet enn en intern kommandosentral som har tatt styringen over hva journalistene får lov å kringkaste, eller kanskje det er et uttrykk for at ansatte på samme arbeidssted kjenner sine plikter, er lojale mot den politiske herskerklassen og derfor naturlig å kaste alle journalistiske prinsipper på båten? Statskanalen går til verket, her dekkes kun en side av konflikten og ingenting kan forklare, eller Gud forby; rettferdiggjøre Russlands handlinger! Man tar så tydelig stilling, har en klar agenda og er så skamløs partisk at man faktisk utelater informasjon, manipulerer og forleder befolkninga om det krigsteatret som utspiller seg.

 

Og da er det også i saka om sjøkabelen betimelig å koke suppe på, ikke en spiker, men et skip, som i den noe mer omfattende nettversjonen, er gjort til denne historiens omdreiningspunkt. Professor Logachev, får vi vite, som i sjøkabel-prosjektet bl.a. skulle brukes til å kartlegge traseen, blir av norske militære eksperter kalt for et russisk spionskip. Og når forsker Ståle Ulriksen ved Sjøkrigsskolen allerede tidligere i artikkelen har påstått at «Russerne skiller ikke mellom det statlige og det private, eller det sivile og det militære. De bruker alle midler de har.», så er det jo ingen som helst grunn til å stole på at russerne kaller dette for et forskningsskip! Eller?

Selve premisset og hvordan saka vinkles, er en uttalelse fra PSTs årlige sikkerhetsvurdering i 2015, der både Kina og Russland blir trukket frem. PST vurderte da «...russisk etterretning til å ha det største skadepotensialet for norske interesser.» Begrunnelsen er blant annet «Den russiske okkupasjonen av Krim-halvøya og Russlands innblanding i politiske prosesser i Ukraina har i tillegg vist at russiske myndigheter har vilje til å bruke makt for å nå sine mål.» PST mener i samme uttalelse at datanettverks-operasjoner kan brukes til å skade eller lamme norsk kritisk infrastruktur.

 

(7 år senere har verden virkelig fått demonstrert hvordan kritisk infrastruktur, fra Russland til Europa, kan lammes. Spekulasjonen om hvem terroristene kan være har nådd latterlige høyder, men når sabotasjen ennå ikke er bekreftet, kan vi trygt utelate Russland!)

 

Hvorfor stiller ikke NRK spørsmål ved etterretningstjenestenes språkbruk og holdninger når de kommer med sine vurderinger? Hvorfor skal sjefen for etterretningstjenesten få stå uimotsagt, og dermed få lov å danne generell politisk konsensus når han advarer mot at Kina «vil forsøke å ta kontroll over deler av 5G-nettet», fordi dette vil styrke deres etterretningsambisjon? Og hvorfor blir ikke PSTs uttalelser i større grad utfordret når de f.eks. i 2015 koblet redselen for russisk etterretning med «Russlands innblanding i politiske prosesser i Ukraina»? 

Hvem faen var det som blandet seg inn i politiske prosesser i Ukraina, og som til de grader er dokumentert? Jo, USA, som er ubestridt verdensmester i nettopp å blande seg inn i andre lands politiske prosesser! De hemmelige tjenestene i Norge burde sånn sett også studere og vurdere hvilke virkninger USAs aggressive fremferd i Europa vil ha for vår sikkerhet når sannsynligheten for at NATO kommer svekket ut av konflikten med Russland er stor. Pensjonert US oberst Douglas Macgregor har endel å si om dette i dette intervjuet med Professor Glenn Diesen.

Og slik har NRK, TV2, Dagbladet, VG, Aftenposten og alle de andre NATO-tro mediene – og det er ikke få - holdt på å male, kverne og prakke deres snevre virkelighetsbilde på alle oss andre tenkende individer. Det er pussig å observere journalister falle så til de grader i propagandagjørma, kave ubehjelpelig for å fremstå troverdig mot sine journalistiske idealer, mens de kun tåkelegger og fremstår latterlige ved å lene seg tungt mot det offentlige vestlige narrativet om en regelbasert internasjonal orden. 

I nyere tid ble denne imperialistiske ideen om hegemoni initiert etter 2 verdenskrig, men skjøt fart da noen få neo-konservative vesener i den amerikanske staten ble super-inspirert etter Sovjetunionens fall. Det er deres ærend norske NATO-tro journalister går, når de påtar seg oppgaven som mikrofonstativ for amerikansk imperialisme, våpenlobby og storkapital, samt når de setter søkelys på såkalte uvennlige stater som Russland, Kina og Iran i storstilte svertekampanjer, som regel finansiert av amerikanske interesser.

 

Og når man gjør dette overfor folket sitt, - som for det meste er vanlige mennesker som lever fra lønnsslipp til lønnsslipp, og de som nettopp ikke skulle være på lag med disse marginale elitegruppene som har heslig mye makt, altfor mye penger og konstant promoterer krig, - og slipper unna med det, da forstår man at propaganda-apparatet er møysommelig smurt over mange år og fungerer utmerket. Derfor er også majoriteten av oss blitt nikkedukker som går rundt og stoler på at våre myndigheter og politikere tar vare på kongeriket i alles interesse, og faktisk tror at våre vestlige «verdier» er diametralt forskjellig fra og overlegne de andre stater har. USA, NATO, statsapparatet, politikerne, mediene og militære «eksperter» konstruerer og dyrker fiendebilder og forsvarer sanksjonene som følger med, i stedet for å ta oppgjør med de imperialistiske holdningene og den demoniske pengepolitikken som gjør fiendskap og sanksjoner mulig.

 

Som oberst Greg Macgregor retorisk spør i intervjuet med Diesen: Hvilke strategiske fordeler får Norge av å kultivere motsetninger og fiendskap med sin nabo Russland? På sikt er det kun samarbeid som er fruktbart, ikke mistenkeliggjøring.

Propagandistiske mediekampanjer som vi nå er midt oppi, handler om å ta kontroll over en fortelling mellom det gode og det onde, og som aggressor, slik Russland oppfattes i Vesten, er det opplagt en kamp om sannheten, - om tolkningen av virkeligheten sannheten opererer innenfor. Dersom du i mange år er blitt foret med at Russland er så langt unna et demokrati det går an å komme, at Putin er en ond diktator som stjeler alle verdiene fra folket sitt og dreper sine politiske motstandere, og blindt tror på det, er du et offer for propaganda og en vestlig imperialistisk fortelling som har sine røtter i kolonialismen.

 

I spennet mellom NRKs reportasje om AS Bredbåndsfylket og det geopolitiske forholdet mellom stater, ligger det flere hundre år med kolonialisme. Det vi nå er vitne til er etterbyrden, dvs. den realpolitiske og kosmiske kalibreringen når bøllekameratene USA, UK og EU etterhvert må gi slipp på de enorme privilegiene de i århundrer har karret til seg på bekostning av resten av verden. En multipolar verdensorden er allerede i støpeskjeen, og de tektoniske platene mellom kontinenter er i bevegelse. Ikke rart det skjelver og buldrer!

 

I et slikt perspektiv fungerer ikke NRK som en troverdig mediekanal, men mer som en propagandistisk påvirkningsinstitusjon som bedøver folks kritiske sans mer enn stimulerer den. Derfor er NRK og også de fleste andre medier i Norge, forlengete armer av en postkolonial forsvarsfront som klamrer seg til privilegiene og er frenetisk opptatt av å trygge befolkningens samtykke for bevaring av maktstrukturer og ulikhetssamfunnet.

 

Heldigvis og gudskjelov har vi i dag en flora av alternative medier, grupper og enkeltpersoner som tør å utfordre. En som til de grader gjør nettopp det er Scott Ritter, tidligere US marinesoldat og våpeninspektør. Her snakker han om Tysklands politikere i denne konflikten, - det samme kunne vært sagt om norske politikere.

 

Anbefaler også disse stemmene:

Jeffrey Sachs, Professor og Director of the Center for Sustainable Development at Columbia University and President of the UN Sustainable Development Solutions Network. En høyst kompetent akademiker med tonnevis av relevant erfaring i forhold til det han snakker om.

https://www.youtube.com/watch?v=g57ViSqmRFM&t=1585s

Litt mer fra Douglas Macgregor (pensjonert oberst i US Army) - fra ca 39:15, som også har en sjelden innsikt i det han kaller et krigsteater, og her fremlegger en overbevisende analyse av begivenhetene og hvor de leder. 

https://www.youtube.com/watch?v=vav_pvzaEaY

Så en facts and figures-forelesning med Professor John J. Mearsheimer, the R. Wendell Harrison Distinguished Service Professor in the Political Science Department at the University of Chicago, fra juni 2022. Også en merittert akademiker og den som kanskje har fått mest oppmerksomhet i det siste for å ha forutsett utviklinga i Ukraina i en forelesning i 2015, forøvrig sett på YouTube over 27 millioner ganger!

https://www.youtube.com/watch?v=qciVozNtCDM

Interessant også å lese journalist John Pilgers artikkel fra mai 2014, der han er tydelig på hva som ville skje videre etter Maidan-kuppet noen mnd. tidligere.

http://patricklawrence.us/a-c-i-a-theme-park/

Twitter-tråden til Breakthrough news, som presenterer NATOs "timeline of promises" overfor Russland etter 1990; er også verdt å få med seg.

https://twitter.com/BTnewsroom/status/1501655641873596421?s=20&t=Tojrsv2DImqPo6ZeBrNCow

For et alternativt og kontrært syn på den aktuelle konflikten i forhold til de fleste norske NATO-medier, anbefaler jeg også disse nettstedene:

https://thegrayzone.com/

https://mate.substack.com/

https://caitlinjohnstone.substack.com/

https://greenwald.substack.com/

https://chrishedges.substack.com/

http://patricklawrence.us/

https://www.thepostil.com/

https://steigan.no

https://derimot.no/

http://thesaker.is/

https://bracingviews.com/2022/11/20/warfare-is-welfare-for-the-merchants-of-death/

https://jacobin.com/

https://peoplesdispatch.org/

https://www.voltairenet.org/?lang=en

https://multipolarista.com/

https://theintercept.com/

https://thecradle.co/

https://watch.declassifieduk.org/a/

https://worldbeyondwar.org/

https://schillerinstitute.com/

https://thetricontinental.org/institutes/

https://scheerpost.com/

Scott Ritter har levert mange innsiktsfulle intervjuer og analyser i løpet av konflikten. Her noen eksempler:

https://www.youtube.com/watch?v=WWlEIXhRu_k

https://www.youtube.com/watch?v=fD44Eb1xDhE

https://www.youtube.com/watch?v=b0icf1U5guY

Noam Chomsky, sakprosaforfatter, filosof, professor i lingvistikk og vismann - snart 94 år, som i flere 10-år har skrevet og snakket mye om The US empire og i det siste året hatt mange videosamtaler om krisa i Ukraina. Det meste finnes her:

https://chomsky.info/updates/

Inflasjon som statssponset terrorisme

 Inflasjon som statssponset terrorisme

https://libertarianinstitute.org/articles/inflation-as-state-sponsored-terrorism/

 

Av Jeff Deist

 

I. Innledning

Husker du de gode gamle dagene i 2019? Vi ble fortalt at den amerikanske økonomien var i god form. Inflasjonen var lav, arbeidsplassene rikelige og BNP vokste. Og ærlig talt, hvis covid ikke hadde kommet, er det en ganske god sjanse for at Donald Trump ville blitt gjenvalgt.

 

På et arrangement i 2019 sa min venn og økonom Dr. Bob Murphy noe veldig interessant om den politiske skismaen i dette landet. Han sa: Hvis du tror Amerika er delt nå, hvordan ville ting se ut hvis økonomien var forferdelig, hvis vi får et nytt krasj som i 2008?

Vel, vi trenger kanskje ikke å forestille oss et slikt scenario mye lenger.

Hvis du tror amerikanere er delt i dag, og i strupen på hverandre – metaforisk, men mer og mer bokstavelig – tenk om de i tillegg var kalde og sultne!

Tenk om vi måtte erfare det samme som Weimar Tyskland, Argentina på 1980-tallet, Zimbabwe på 2000-tallet, eller Venezuela og Tyrkia i dag? Hvordan ville våre politiske og sosiale splittelser da se ut?

 

Mine damer og herrer, vi lever under inflasjonismens tyranni. Det terroriserer oss, i mindre eller større grad. Jeg mistenker at det snart vil bli verre.

 

Som avdøde Bill Peterson forklarte: «Inflasjonisme, i dagens termer, er underskuddsutgifter, bevisst kredittutvidelse i en nasjonal skala, en offentlig politisk feilslutning av monumentale proporsjoner; å skape for mye penger som jager for få varer. Den hviler på 'penge-illusjonen', en utbredt forvirring mellom inntekter som en strøm av penger og inntekter som en strøm av varer og tjenester – en forvirring mellom 'penger' og rikdom».

 

Inflasjon er både et finansielt og pengepolitisk regime, men konsekvensene går langt utover økonomien. Den har dype sosiale, moralske og til og med betydning for sivilisasjoner. Å forstå hvordan dette terroriserer oss, er min oppgave i dag.

II. Å forstå inflasjonisme

 

Jeg skal be dere å vurdere tre ting.

 

For det første er inflasjon politikk, og politikere anstrenger seg for å få oss til å omfavne den. Inflasjon er ikke noe utenfor vår kontroll, som kommer med jevne mellomrom, som været. Våre penge- og finansmyndigheter bestemte seg faktisk for å skape dette verktøyet og betrakte det som en god ting. La oss ikke glemme – både Trump og Biden signerte på covid-stimulansordninger som til sammen injiserte omtrent 7 billioner dollar direkte inn i økonomien – selv om faktiske varer og tjenester ble dramatisk redusert på grunn av nedstengninger. Deflasjon var den naturlige følgen av ting som svar på en krise, en tullete krise etter mitt syn, men fortsatt en krise. Så selvfølgelig forsøkte onkel Sam aktivt å forstyrre det naturlige ønsket om å bruke mindre og spare mer penger i en usikker tid.

Disse $ 7 billionene ble bevilget fra statens skatteinntekter. Det var ikke nye Sentralbankreserver som ble byttet mot kommersielle bankaktiva som en rundkjøring for inntektsgenerering av statsgjeld, slik vi så med kvantitative lettelser. Dette var direkte stimulans fra statskassen via Kongressen som en ekspress finanspolitikk. Gratis penger. Disse pengene gikk rett inn på kontoene til enkeltpersoner (stimulussjekker), statlige og lokale myndigheter, millioner av små bedrifter (PPP [Paycheck Protection Program] lån), flyindustrien og utallige øremerkerkede midler. Dette var faktisk kontanter som blir brukt. Så enhver økonom som forteller deg at dagens inflasjon på en eller annen måte er en overraskelse, er enten feilinformert eller statens påvirkningsagent.

Dette er politikk. Inflasjonen er konstruert. Forskjellen mellom angivelig og ønskelig 2 prosent KPI [Konsumprisindeksen] og en forferdelig ødeleggende 9 prosent KPI er bare en gradsforskjell. Den samme tankegangen produserer begge deler. Men inflasjonistene insisterer på at litt virus er bra for oss, som en vaksine ... Så en ekspresspolitikk for litt inflasjon er mekanismen for å unngå for mye inflasjon. Dette er en merkelig holdning.

.

For det andre er inflasjonen intet mindre enn sanksjonert statsterror, og vi bør behandle den som sådan. Det er kriminelt. Det får oss til å leve i frykt. Inflasjon er ikke bare et økonomisk problem, men gir faktisk dyp kulturell og sosial sykdom i ethvert samfunn den berører. Det gjør forretningsplanlegging og entreprenørskap – som er avhengig av resultatberegninger ved hjelp av prissetting – langt vanskeligere og mer risikabelt, noe som betyr at vi får mindre av begge deler. Hvordan måler du fortjeneste når måleenheten fortsetter å falle i verdi? Det eroderer kapitalakkumulering, som driver større produktivitet og materiell fremgang. Så inflasjonen ødelegger både eksisterende og fremtidig rikdom, som aldri vil bli realisert og dermed reduserer inflasjonen også den verden våre barn og barnebarn skal arve. Og de eldre og gamle blir både fattigere og mer sårbare.

 

Tross alt er sparing for idioter. Dagens ettårige innskudds-renter er under 3 prosent, mens inflasjonen er minst 9 prosent. Så du taper 6 %poeng bare ved å stå stille! Forresten, sist gang offisiell KPI nærmet seg tosifrede tall, tidlig på 80-tallet, var ettårig innskuddsrente 15 prosent. Jeg vil gjerne høre Jerome Powell forklare det. Forresten, helt siden Alan Greenspan begynte dette store eksperimentet med fire tiår med lavere og lavere renter, gjett hvem som ikke har hatt nytte av det? Fattige mennesker og subprime låntakere, som fortsatt betaler godt over 20 prosent for sine billån og kredittkort.

Men her er en uuttalt sannhet: inflasjon gjør oss i tillegg til dårligere mennesker. Den forringer oss moralsk. Det tvinger oss nesten til å velge dagens forbruk fremfor sparsommelighet. Økonomer kaller dette høytidspreferanse, og foretrekker materielle ting i dag på bekostning av å spare eller investere. Det får oss til å leve på bekostning av fremtiden, det motsatte av hva alle sunne samfunn gjør. Kapitalakkumulering over tid, resultatet av fortjeneste, sparing og investering, er hvordan vi alle kom hit i dag – en verden med nesten ufattelig materiell rikdom rundt oss. Inflasjonen reverserer dette.

 

Så denne svært menneskelige impulsen, å spare til en regnværsdag og kanskje legge igjen noe til barna dine, blir opphevet. Inflasjonisme er uunngåelig en menneskefiendtlig politikk.

For det tredje kan hyperinflasjon inntreffe. Kanskje det ikke skjer veldig snart, men det kan godt skje. Og selv jevn inflasjon på 10 prosent betyr at prisene dobles omtrent hvert syvende år. Vi kan late som om økonomilovene ikke gjelder for verdens ledende supermakt, eller at verdens reservevaluta er trygg mot problemene som mindre land har opplevd. Og det er absolutt sant at vår reservevalutastatus isolerer oss og får verden til å trenge dollar. Regjeringer og industri bruker for det meste amerikanske dollar til å kjøpe olje fra OPEC-land, derav begrepet "petrodollar". Det er absolutt sant at regjeringer, sentralbanker, store multinasjonale selskaper, verdensomspennende investeringsfond, statlige formuesfond og pensjonsfond har mange amerikanske dollar – og dermed på en pervers måte deler vår interesse for å opprettholde Kong Dollar.

Det er sant at vi ikke har enkle historiske eksempler på en verdens reservevaluta, som gull, lider av en rask devaluering over hele verden (selv den spanske sølvdevalueringen på 1500- og 1600-tallet var ikke nødvendigvis forårsaket av en overflod av sirkulerende valuta). Så vi er i ukjent territorium, spesielt med tanke på de økonomiske og monetære overskuddene de siste tjuefem årene og spesielt de siste to årene. Men dette betyr bare at den potensielle smitten er større og farligere. Hele verden kan bli kvalt på en gang.

III. En historie: Når penger dør

Men som de fleste av dere sikkert vet, vinner vi ikke hjerter og sinn bare med logikk og fakta og vanntette argumenter. Vi trenger historier, eller fortellinger, i dagens uutholdelige mediestøy, for å få innflytelse. Vi trenger følelsesmessige reaksjoner. Så jeg vil foreslå en historie med mye patos som kan riste folk ut av deres selvtilfredshet slik at advarselen høres.

 

Den historien er When Money Dies, Adam Fergussons briljante advarsel om hyperinflasjon i Weimar-perioden i Tyskland. Det er historien amerikanere i dag desperat trenger å høre.

 

Fergussons bok burde vært prakket på alle sentralbankfolk (lurer på hvor mange av dem som har hørt om den). Det er ikke en bok om økonomisk politikk i seg selv – det er en historie, en historisk beretning om dårskap og hubris fra tyske politikere og byråkrater. Det er historien om en katastrofe skapt av mennesker som forestilte seg at de kunne overvinne markeder ved monetær fiat politikk. Det er en påminnelse om at krig og inflasjon er uløselig knyttet sammen, at krigsfinansiering fører nasjoner til økonomisk katastrofe og setter scenen for autoritære krigshandlinger. Den rådende fortellingen er at Versailles og oppreisning skapte betingelsene for Hitlers fremvekst, men uten at Riksbanken hadde fraveket kravet om utbetaling av 1/3 av gullreservene i 1914, virker det usannsynlig at Tyskland ville blitt en dominerende europeisk militærmakt. Uten inflasjon kunne Hitler ha vært en fotnote.

 

Mest av alt er When Money Dies en fortelling om nød og fornedrelse. Ikke bare for tyskere, men også østerrikere og ungarere som kjemper med sine egne politiske omveltninger og valutakriser på 1910- og 20-tallet. I et spesielt gripende kapittel beskriver Fergusson bestrebelsene til en enke i Wien ved navn Anna Eisenmenger. En venn av meg, @popeofcapitalism på Twitter, sendte meg dagboken hennes fra Amazon.

 

Historien starter med hennes komfortable liv som kone til en lege og mor til en fantastisk datter og tre sønner. De er talentfulle og kultivert, musikalsk og tilhører øvre middelklasse. De har til og med kontakt med erkehertug Franz Ferdinand og hans kone, hertuginnen av Hohenberg.

Men i mai 1914 starter en kjede av hendelser som skal knuse deres lykkelige tilværelse. Ferdinand blir myrdet i Sarajevo, og krigen bryter ut. Kriger koster penger, og gullstandarden som kloke folk vedtok i Østerrike-Ungarn i 1892, blir nesten umiddelbart sett på som et hinder. Så regjeringen begynner forutsigbart å utstede et stort antall krigsobligasjoner, og sentralbanken fyrer opp trykkpressene. Dette gir en sekstendobling i prisene bare i krigsårene.

 

Men de menneskelige effektene er katastrofale, selv om man ser bort fra selve krigen.

 

Frau Eisenmenger er heldigere enn de fleste kvinnene i Wien. Hun eier endel mindre gjenstander som gir beskjedne inntekter – i kroner. Hennes bankmann oppfordrer henne til umiddelbart å veksle pengene i sveitsiske franc. Hun nøler, da handel i utenlandsk valuta var blitt gjort ulovlig. Men snart innser hun at han hadde rett. Det er nok en lærepenge her for oss alle!

Etter hvert som krigen utfolder seg, blir hun tvunget inn i svarte markeder og til pantelåner for å skaffe mat til sine krigspregede barn. Hennes valuta og østerrikske obligasjoner blir nesten verdiløse. Hun bytter mannens gullklokke mot poteter og kull. Den nedadgående spiralen i livet hennes, preget av sult og hamstring av noe med reell verdi, skjer så raskt at hun knapt har tid til å tilpasse seg.

 

Men hennes elendighet stopper ikke når krigen er over. Tvert imot baner Saint-Germain-traktaten i 1919 vei for en periode med hyperinflasjon: Pengemengden øker fra 12 til 30 milliarder kroner i 1920, og til om lag 147 milliarder kroner ved utgangen av 1921 (høres dette forresten ut som Amerika 2020?). Innen august 1922 er konsumprisene fjorten tusen ganger høyere enn før krigen startet åtte år tidligere.

 

På få år utholder hun utallige tragedier, kulde og sult. Mannen hennes dør. Datteren hennes får tuberkulose og dør. Frau Eisenmenger forsørger nå sin spedbarnsdatter og unge sønn. En eldre sønn forsvinner i krigen, en sønn blir blind, og svigersønnen blir krøpling etter å ha fått begge beina amputert. Mat og kull er rasjonert, så leiligheten hennes er i elendig forfatning – og hun blir tvunget til å unngå «matpolitiet» som ofte inspiserer og leter etter ulovlige varer. Til syvende og sist blir hun skutt i lungen av sin egen kommunistiske sønn, Karl, i et raserianfall.

Det finnes en historisk korrekt stumfilm om forholdene i Wien i denne epoken kalt The Joyless Street, med en ung Greta Garbo i hovedrollen. Hennes karakter ser alt forverres rundt henne; Selv hennes far slår henne med stokken når hun kommer hjem uten mat. Naboer, som engang var vennlige, blir mistenksomme overfor hverandres lagre av brød og ost, og prostitusjon øker voldsomt. Sinte mennesker står i kø og venter på at slakteren skal åpne. Når han gjør det, mottar bare de mest attraktive kvinnene de kjøttrestene som er tilgjengelig. Kamp på bare nevene blir vanlige. Sultende barn ber om mat foran restauranter og kafeer, som løshunder. Alt kjent og vakkert i samfunnet blir degradert og «billige», tilsynelatende over natten.

Som en Stephen King skrekkfilm, endres noe veldig kjent til et merkelig og truende sted. Nabolaget ditt ter seg helt annerledes. Folk du trodde du kjente, blir ondskapsfulle fremmede. Beskyldninger og tysting blir vanlig.

 

Begynner dette å høres kjent ut, spesielt etter Bidens syke tale en kveld for noen dager siden?

 

Så neste gang en av disse sosiopatene i vår politiske overklasse ønsker å bruke noen billioner mer på å betale for en grønn ny avtale eller en krig med Kina eller gratis college, husk Frau Eisenmengers historie.

 

IV. Dagens leksjon

Hvordan anvender vi denne dystre historiske lærdommen fra Weimar-perioden til Amerika i dag? Hvordan forteller vi denne historien?

For det første forklarer vi inflasjon i menneskelige termer, for å personliggjøre og avmytifisere den. Gjøre pengepolitikken vital og umiddelbar, ikke kjedelig, tørr og teknokratisk. Som nevnt er det enorme moralske og sivilisatoriske komponenter i pengepolitikken. Inflasjon skader ikke bare økonomien vår, det gjør oss til dårligere mennesker: løssluppen, kortsynt, lat og ubekymret overfor fremtidige generasjoner. 

Professor Guido Hülsmann skrev bokstavelig talt boken om dette; Etikken i pengeproduksjon. Dette er kanskje den mest omfattende, ufortalte historien i Amerika i dag: ikke bare hvordan Sentralbanken fundamentalt endret vår økonomi fra produksjon til forbruk, men hva den gjorde mot oss som mennesker. Ikke la dem gjemme seg bak komplekse bortforklaringer, - den enkle virkeligheten er; pengepolitikken er intet mindre enn kriminelt tyveri fra fremtidige generasjoner, fra sparere og fra de fattigste amerikanerne, som er lengst fra pengesekken. Tanken om at rimelig intelligente lekfolk ikke kan forstå pengepolitikken, at den er for viktig og kompleks for andre enn eksperter, er tull. Vi burde avsløre det.

For det andre, latterliggjør den absurde ideen om at "politikk" kan gjøre oss rikere. Flere varer og tjenester, produsert mer og mer effektivt, takket være kapitalinvesteringer – som igjen skaper prisdeflasjon – gjør oss rikere. Det er den eneste måten. Ikke lovgivende eller monetære påbud.

 

Så vi bør angripe enhver forestilling om "offentlig politikk" og spesielt "pengepolitikk". Inflasjon skaper en falsk økonomi, en oppkonstruert økonomi, som Axios nylig sa det. En falsk økonomi er avhengig av enorme mengder av pågående finans- og pengemessig intervensjon, en prosess der alle finansielle institusjoner og markeder eser ut både i verdier og makt. Men vi har alle en følelse av at vår velstand er lånt. Vi føler det alle sammen. 

Kapitalmarkedene er degradert: mye penger beveger seg rundt uten å skape verdier for noen. Selskaper har ikke nødvendigvis så mye overskudd eller betaler utbytte; alt som betyr noe for aksjonærene er å selge aksjene sine for kapitalgevinster. Det krever alltid en ny Ponzi-kjøper. Men vi vet intuitivt at dette ikke er riktig: forestill dere en restaurant eller et renseri som opererte uten fortjeneste i årevis i håp om å selge for en gevinst mange år senere. Bare de forvrengte insentivene skapt av inflasjonspolitikk gjør denne tankegangen mulig. Så ned med "politikk" – det vi trenger er gode penger!

Til slutt, la oss ikke frykte å bli anklaget for overdrivelser eller alarmisme. La meg spørre dere om dette: hva skjer hvis vi tar feil, og hva skjer hvis de tar feil? Det de gjør, det vil si sentralbankfolk og nasjonale statskasser, er uten sidestykke. Falske penger er uendelige, ekte ressurser er det ikke. Hyperinflasjon er muligens ikke rundt hjørnet eller til og med år unna; Ingen kan forutsi noe slikt. Men på et tidspunkt må den amerikanske økonomien skape reell organisk vekst hvis vi håper å opprettholde levestandarden og unngå en stygg inflasjonsvirkelighet. Ingen penge- eller finansteknikk kan ta plassen for kapitalakkumulering og høyere produktivitet. 

Mer penger og kreditt er ingen erstatning for mer, bedre og billigere varer og tjenester. Politiske penger kan ikke fungere, og vi skal aldri være redde for å angripe de fundamentale svakhetene. Vi trenger private penger, de eneste pengene som er immune mot det uunngåelige politiske insentiv til å stemme på ting nå og betale for dem senere. Hvis dette er radikalt, så får det være.

Historien viser oss hvordan penger dør. Ja, det kan skje her. Bare en tosk tror noe annet.

 

Denne talen ble holdt lørdag 3. September 2022, på Ron Paul Instituttets konferanse i northern Viginia.

 

 

Om Jeff Deist

Jeff Deist er president for Mises Institute. Han har tidligere jobbet som mangeårig rådgiver og stabssjef for kongressmedlem Ron Paul.

Oversatt fra engelsk av Knut Skoglund.