Knebling av lammene

 KNEBLING AV LAMMENE. HVORDAN PROPAGANDA FUNGERER.

Leni Riefenstahl, midten, gjør opptak med to assistenter, 1936. (Bundesarchiv)

8. september 2022

 

I en tale til World festival i Trondheim kartlegger John Pilger maktpropagandaens historie og beskriver hvordan den endrer journalistikken i en «dyp imperialisme» og sannsynligvis vil fange oss alle, hvis vi tillater det.

 

På 1970-tallet møtte jeg en av Hitlers ledende propagandister, Leni Riefenstahl, hvis episke filmer glorifiserte nazistene. Vi bodde tilfeldigvis på samme hytte i Kenya, hvor hun var på fotograferingsoppdrag, etter å ha rømt fra skjebnen andre venner av «Der Fuhrer», fikk.

Hun fortalte meg at de «patriotiske budskapene» i filmene hennes ikke var avhengig av «ordre ovenfra», men av det hun kalte det «underdanige tomrommet» i den tyske offentligheten.

 

Inkluderte det det liberale, utdannede borgerskapet? spurte jeg. –Ja, spesielt dem, sier hun.

 

Jeg tenker på dette når jeg ser rundt på propagandaen som nå fortærer vestlige samfunn.

Selvfølgelig er vi veldig forskjellige fra Tyskland på 1930-tallet. Vi lever i informasjonssamfunn. Vi er globalister. Vi har aldri vært mer bevisste, mer i kontakt, bedre tilkoblet.

 

Er vi det? Eller lever vi i et mediesamfunn der hjernevasking er lumsk og nådeløst, og oppfatningen filtreres i henhold til statens og bedriftens makts behov og løgner?

USA dominerer den vestlige verdens medier. Alle unntatt ett av de ti største medieselskapene er basert i Nord-Amerika. Internett og sosiale medier - Google, Twitter, Facebook - er for det meste amerikansk eid og kontrollert.

I min levetid har USA styrtet eller forsøkt å styrte mer enn 50 regjeringer, for det meste demokratier. Det har blandet seg inn i demokratiske valg i 30 land. De har sluppet bomber over befolkningen i 30 land, de fleste av dem fattige og forsvarsløse. Det har forsøkt å drepe lederne i 50 land.  Det har kjempet for å undertrykke frigjøringsbevegelser i 20 land.

 

Omfanget av dette blodbadet er grovt underrapportert, ukjent; og de ansvarlige fortsetter å dominere det angloamerikanske politiske livet.

 

I årene før han døde i 2008, holdt dramatikeren Harold Pinter to ekstraordinære taler, som brøt en stillhet.

 

'USAs utenrikspolitikk,' sa han, er 'best definert som følger: kyss rumpa mi, ellers sparker jeg deg i hodet. Så enkelt og så grovt! Det som er interessant er at det er så utrolig vellykket. Den har strukturer av desinformasjon, bruk av retorikk, forvrengning av språk, som er veldig overbevisende, men er faktisk en serie med løgner. Det er veldig vellykket propaganda. De har pengene, de har teknologien, de har alle midler for å slippe unna med det, og det har de.»

 

Da han mottok Nobelprisen i litteratur, sa Pinter dette: «USAs forbrytelser har vært systematiske, konstante, ondskapsfulle, nådeløse, men svært få mennesker har faktisk snakket om dem. Det skal de ha! De har utøvd en ganske klinisk manipulering av makt over hele verden mens de maskerer seg som en kraft for universelt gode. Det er en strålende, til og med vittig og svært vellykket form for hypnose.

Pinter var en venn av meg og muligens den siste store politiske vismannen - det vil si før dissenterende politikk ble gentrifisert. Jeg spurte ham om "hypnosen" han refererte til var det "underdanige tomrommet" beskrevet av Leni Riefenstahl.

 

"Det er det samme," svarte han. – Det betyr at hjernevaskingen er så grundig at vi er programmert til å svelge en seriie med løgner. Hvis vi ikke anerkjenner propaganda, kan vi akseptere det som normalt og tro på det. Det er det underdanige tomrommet.»

I våre systemer av bedriftsdemokrati er krig en økonomisk nødvendighet, det perfekte ekteskapet mellom offentlig subsidiering og privat profitt: sosialisme for de rike, kapitalisme for de fattige. Dagen etter 9/11 steg aksjekursene i krigsindustrien. Mer blodsutgytelse kom, noe som er flott for virksomheten.

I dag har de mest lønnsomme krigene sin egen merkevare. De kalles «evige kriger»: Afghanistan, Palestina, Irak, Libya, Jemen og nå Ukraina. Alle er basert på en serie med løgner.

Irak er det mest beryktede, med sine masseødeleggelsesvåpen som ikke eksisterte. NATOs ødeleggelse av Libya i 2011 ble rettferdiggjort av en massakre i Benghazi som ikke skjedde. Afghanistan var en beleilig hevnkrig for 9/11, som ikke hadde noe å gjøre med folket i Afghanistan.

 

I dag er nyheten fra Afghanistan hvor ond Taliban er - ikke at Joe Bidens tyveri av 7 milliarder dollar av landets bankreserver forårsaker omfattende lidelser. Nylig viet National Public Radio i Washington to timer til Afghanistan - og 30 sekunder til sitt sultende folk.

På toppmøte i Madrid i juni vedtok NATO, som er kontrollert av USA, et strategidokument som militariserer det europeiske kontinentet, og eskalerer utsiktene til krig med Russland og Kina. Alliansen foreslår «multi domene» krigføring mot atomvåpenmakter. Med andre ord, atomkrig!

 

Det står: «NATOs utvidelse har vært en historisk suksess».

 

Jeg leste det i vantro.

 

Et mål på denne "historiske suksessen" er krigen i Ukraina, nyheter som for det meste ikke er nyheter, men en ensidig gjentakelse av jingoisme, forvrengning, utelatelse.  Jeg har rapportert om en rekke kriger og har aldri kjent på en tilsvarende massiv propaganda.

 

I februar invaderte Russland Ukraina som et svar på nesten åtte år med drap og kriminelle ødeleggelser i den russisktalende regionen Donbass.

 

I 2014 hadde USA sponset et kupp i Kyiv som kvittet seg med Ukrainas demokratisk valgte, russiskvennlige president og installerte en etterfølger som amerikanerne gjorde det klart var deres mann.

 

I de senere år har amerikanske «forsvars»-raketter blitt installert i Øst-Europa, Polen, Slovenia, Tsjekkia, helt sikkert rettet mot Russland, ledsaget av falske forsikringer som går tilbake til James Bakers «løfte» til Gorbatsjov i februar 1990 om at NATO aldri ville ekspandere utenfor Tyskland.

Ukraina er frontlinjen. NATO har effektivt nådd selve grenselandet som Hitlers hær stormet gjennom i 1941, og etterlot mer enn 23 millioner døde i Sovjetunionen.

I desember i fjor foreslo Russland en vidtrekkende sikkerhetsplan for Europa. Dette ble avvist, latterliggjort eller undertrykt i vestlige medier. Hvem leste de trinnvise forslagene? 24. februar truet Ukrainas president Volodymyr Zelenskyy med å utvikle atomvåpen hvis ikke USA bevæpnet og beskyttet Ukraina.  Dette var det siste strået.

 

Samme dag invaderte Russland - ifølge vestlige medier, en uprovosert handling. Historien, løgnene, fredsforslagene, de høytidelige Minskavtalene om Donbass telte ikke.

 

Den 25. april fløy USAs forsvarsminister, general Lloyd Austin, inn i Kyiv og bekreftet at USAs mål var å ødelegge Russland – ordet han brukte var «svekke». Amerika hadde fått den krigen de ønsket, finansierer og bevæpner stedfortrederen som en brikke i et makt- og forbruksspill.

 

Nesten ingenting av dette ble forklart for et vestlige publikum.

 

Russlands invasjon av Ukraina er hensynsløs og utilgivelig. Det er en forbrytelse å invadere et suverent land. Det er ingen "men" - bortsett fra en.

 

Når begynte den nåværende krigen i Ukraina, og hvem startet den? Ifølge FN har rundt 14.000 mennesker blitt drept i Kyiv-regimets borgerkrig mot Donbass mellom 2014 og i år. Mange av angrepene ble utført av nynazister.

 

Se en ITV-nyhetsrapport fra mai 2014, av veteranreporteren James Mates, som blir beskutt, sammen med sivile i byen Mariupol, av Ukrainas Azov (nynazistiske) bataljon.

Samme måned ble dusinvis av russisktalende mennesker brent levende eller kvalt i en fagforeningsbygning i Odessa beleiret av fascistbøller, tilhengerne av nazikollaboratøren og antisemittiske fanatikeren Stephen Bandera.  New York Times kalte bøllene «nasjonalister».

 

"Den historiske oppgaven til vår nasjon i dette kritiske øyeblikket," sa Andreiy Biletsky, grunnleggeren av Azov Battaltion, "er å lede verdens hvite raser i et siste korstog for deres overlevelse, et korstog mot den semit-ledede Untermenschen."

 

Siden februar har en kampanje av selvutnevnte 'News monitor' (for det meste finansiert av amerikanere og briter med koblinger til regjeringer) forsøkt å opprettholde absurditeten om at Ukrainas nynazister ikke eksisterer.

 

Airbrushing, et begrep som en gang ble assosiert med Stalins utrenskninger, har blitt et verktøy for mainstream journalistikk.

 

På mindre enn et tiår har et "godt" Kina blitt airbrushed og et "dårlig" Kina har erstattet det: fra verdens verksted til en spirende ny Satan.

 

Mye av denne propagandaen stammer fra USA, og overføres gjennom stedfortredere og «tenketanker», som det beryktede Australian Strategic Policy Institute, våpenindustriens stemme, og av nidkjære journalister som Peter Hartcher fra Sydney Morning Herald, som stemplet de som sprer kinesisk innflytelse som «rotter, fluer, mygg og spurver» og oppfordret til at disse «» måtte «utryddes».

Nyheter om Kina i Vesten handler nesten utelukkende om trusselen fra Beijing. Skjlt fra offentligheten er de 400 amerikanske militærbasene som omgir det meste av Kina, et væpnet halskjede som strekker seg fra Australia til Stillehavet og Sørøst-Asia, Japan og Korea. Den japanske øya Okinawa og den koreanske øya Jeju er ladde kanoner rettet direkte mot det industrielle hjertet av Kina. En Pentagon-tjenestemann beskrev dette som en «løkke».

 

Palestina har blitt feilrapportert så lenge jeg kan huske. For BBC er det «konflikten» mellom «to fortellinger». Den lengste, mest brutale, lovløse militære okkupasjonen i moderne tid er ikke nevneverdig.

Det rammede folket i Jemen eksisterer knapt. De er usynlige for media.  Mens saudiaraberne sender avgårde sine amerikanske klasebomber med britiske rådgivere som jobber sammen med de saudiske måloffiserene, står mer enn en halv million barn i fare for å lide sultedøden.

 

Denne hjernevaskingen ved å utelate har en lang historie. Grusomhetene i første verdenskrig ble undertrykt av journalister som ble adlet for deres lojalitet og som avdekket sannheten i sine memoarer.  I 1917 betrodde redaktøren av Manchester Guardian, C.P. Scott, til statsminister Lloyd George: «Hvis folk virkelig visste [sannheten], ville krigen bli stoppet i morgen, men de vet ikke og kan ikke vite.»

 

Å nekte å se mennesker og hendelser slik de i andre land ser dem, er et medievirus i Vesten, like ødeleggende som Covid.  Det er som om vi ser verden gjennom et enveisspeil, der 'vi' er moralske og godartede og 'de' ikke er det. Det er et dypt keiserlig syn.

 

Historien som er levende og tilstedeværende i Kina og Russland blir sjelden forklart og sjelden forstått. Vladimir Putin er Adolf Hitler. Xi Jinping er Fu Man Chu. Episke prestasjoner, som utryddelsen av ytterste fattigdom i Kina, er knapt kjent. Hvor perverst og elendig dette er.

Når vil vi tillate oss å forstå? Å trene journalister i fabrikkstil er ikke svaret. Det er heller ikke det vidunderlige digitale verktøyet, som er et middel, ikke et mål, som skrivemaskinen med én finger og linotypemaskinen.

De siste årene har noen av de beste journalistene blitt lempet ut av hovedstrømsmediene. «Defenestrated» er ordet som brukes. Rommene som en gang var åpne for individualister, for journalister som gikk mot strømmen, sannhetsfortellere, er stengt.

 

Saken om Julian Assange er den mest sjokkerende.  Da Julian og WikiLeaks kunne vinne lesere og priser for Guardian, New York Times og andre selvhøytidelige «aviser», ble han feiret.

 

Da den mørke staten protesterte og krevde ødeleggelse av harddisker og mordet på Julians karakter, ble han gjort til en offentlig fiende. Visepresident Biden kalte ham en «høyteknologisk terrorist». Hillary Clinton spurte: «Kan vi ikke bare drone denne fyren?»

Den påfølgende kampanjen med overgrep og bakvaskelse mot Julian Assange - FNs rapportør for tortur kalte det "mobbing" - brakte den liberale pressen til det laveste. Vi vet hvem de er. Jeg tenker på dem som kollaboratører: som Vichy-journalister.

 

Når vil ekte journalister stå frem? En inspirerende samizdat eksisterer allerede på internett: Consortium News, grunnlagt av den store reporteren Robert Parry, Max Blumenthals Grayzone, Mint Press News, Media Lens, Declassified UK, Alborada, Electronic Intifada, WSWS, ZNet, ICH, Counter Punch, Independent Australia, arbeidet til Chris Hedges, Patrick Lawrence, Jonathan Cook, Diana Johnstone, Caitlin Johnstone og andre som vil tilgi meg for ikke å nevne dem her.

Og når vil forfattere stå frem, slik de gjorde mot fascismens fremvekst på 1930-tallet? Når vil filmskaperne reise seg, slik de gjorde mot den kalde krigen på 1940-tallet? Når vil satirikere reise seg, slik de gjorde for en generasjon siden?

Den offisielle versjonen av siste verdenskrig har i 82 år vært dynket i et dypt bad av rettferdighet. Det er på tide at de som er ment å holde oversikt erklærer sin uavhengighet og dekoder propagandaen. Det haster mer enn noen gang.

 

 

(Denne artikkelen er en redigert versjon av en tale til Trondheim World festival 6. september 2022)