 |
Figur 1 - Fra RAND Corporations artikkel fra 2019 om hvordan man kan destabilisere Russland.
Dette dokumentet viser at USA siktet mot en undergravingskampanje mot Russland, der Ukraina
bare var et uheldig instrument. |
Kharkov og mobilisering
1. oktober 2022
Jacques Baud
Gjenerobringen av Kharkov-regionen i begynnelsen av september ser ut til å bli en suksess for ukrainske styrker. Våre medier jublet og videreformidlet ukrainsk propaganda for å gi oss et bilde som ikke er helt nøyaktig. En nærmere titt på operasjonene kan ha fått Ukraina til å være mer forsiktige.
Fra et militært synspunkt er denne operasjonen en taktisk seier for ukrainerne og en operativ/strategisk seier for den russiske koalisjonen.
På ukrainsk side var Kiev under press for å oppnå en viss suksess på slagmarken. Volodymyr Zelenskyj var redd for en tretthet fra Vesten og at støtten ville stoppe. Dette er grunnen til at amerikanerne og britene presset ham til å utføre offensiver i Kherson-sektoren. Disse offensivene, gjennomført på en uorganisert måte, med uforholdsmessige tap og uten suksess, skapte spenninger mellom Zelenskyj og hans militærstab.
I flere uker nå har vestlige eksperter stilt spørsmål ved tilstedeværelsen av russerne i Kharkov-området, da de tydeligvis ikke hadde til hensikt å kjempe i byen. I virkeligheten var deres tilstedeværelse i dette området bare rettet mot å feste de ukrainske troppene slik at de ikke ville gå til Donbass, som er russernes virkelige operasjonelle mål.
I august tydet indikasjoner på at russerne hadde planlagt å forlate området i god tid før starten av den ukrainske offensiven. De trakk seg derfor tilbake i god orden, sammen med noen sivile som kunne ha vært gjenstand for gjengjeldelse. Som bevis på dette var det enorme ammunisjonsdepotet i Balaklaya tomt da ukrainerne fant det, noe som viste at russerne hadde evakuert alt sensitivt personell og utstyr flere dager tidligere. Russerne hadde til og med forlatt områder som Ukraina ikke hadde angrepet. Bare noen få russiske tropper fra nasjonalgarden og Donbass-militsen var igjen da ukrainerne gikk inn i området.
På dette tidspunktet var ukrainerne opptatt med å starte flere angrep i Kherson-regionen, noe som hadde resultert i gjentatte tilbakeslag og store tap for hæren deres siden august. Da amerikansk etterretning oppdaget russernes avgang fra Kharkov-regionen, så de en mulighet for ukrainerne å oppnå en operativ suksess og videreformidlet informasjonen. Ukraina bestemte seg derfor brått for å angripe Kharkov-området som allerede var nesten tomt for russiske tropper.
Tilsynelatende forutså russerne organiseringen av folkeavstemninger i oblastene Lugansk, Donetsk, Zaporozhe og Kherson. De innså at Kharkovs territorium ikke var direkte relevant for deres mål, og at de var i samme situasjon som med Snake Island i juni: energien til å forsvare dette territoriet var større enn dets strategiske betydning.
Ved å trekke seg ut av Kharkov var den russiske koalisjonen i stand til å konsolidere sin forsvarslinje bak Oskoll-elven og styrke sin tilstedeværelse nord i Donbass. Det var dermed i stand til å gjøre et betydelig fremskritt i Bakhmut-området, et sentralt punkt i Slavjansk-Kramatorsk-sektoren, som er det virkelige operasjonelle målet for den russiske koalisjonen.
Da det ikke lenger var noen tropper i Kharkov for å «slå ned» den ukrainske hæren, måtte russerne angripe den elektriske infrastrukturen for å forhindre ukrainske forsterkninger med tog til Donbass.
Som et resultat befinner alle russiske koalisjonsstyrker seg i dag innenfor det som kan bli Russlands nye grenser etter folkeavstemningene i de fire sørukrainske oblastene.
For ukrainerne er det en pyrrhosseier. De avanserte inn i Kharkov uten å møte noen motstand, og det var knapt noen kamper. I stedet ble området en stor «drapssone» («зона поражения»), der russisk artilleri tok ut et estimert antall på 4000-5000 ukrainere (ca. 2 brigader), mens den russiske koalisjonen bare led marginale tap da det ikke var noen kamper.
Disse tapene kommer på toppen av de fra Kherson-offensivene. Ifølge Den russiske forsvarsministeren Sergej Sjojgu mistet ukrainerne rundt 7000 mann i løpet av de tre første ukene i september. Selv om disse tallene ikke kan verifiseres, samsvarer deres størrelsesorden med estimatene fra noen vestlige eksperter. Med andre ord ser det ut til at ukrainerne har mistet rundt 25% av de 10 brigadene som ble opprettet og utstyrt de siste månedene med vestlig hjelp. Million-hæren som de ukrainske lederne nevner, er betydelig redusert.
Fra et politisk synspunkt er det en strategisk seier for ukrainerne, og et taktisk tap for russerne. Det er første gang ukrainerne har tatt tilbake så mye territorium siden 2014, og utad kan man formidle at russerne ser ut til å tape. Ukrainerne var i stand til å bruke denne muligheten til å kommunisere om sin endelige seier, og utvilsomt utløse overdrevne forhåpninger og gjøre dem enda mindre villige til å engasjere seg i forhandlinger.
Dette er grunnen til at Ursula von der Leyen, EU-kommisjonens president, erklærte at øyeblikket «ikke er for ettergivenhet». Denne pyrrhosseieren er derfor en forgiftet gave til Ukraina. Det har ført til at Vesten har overvurdert kapasiteten til de ukrainske styrkene og presset dem til å engasjere seg i ytterligere offensiver, i stedet for å forhandle.
Ordene "seier" og "nederlag" må brukes nøye. Vladimir Putins uttalte mål om «demilitarisering» og «denazifisering» handler ikke om å vinne territorium, men om å ødelegge trusselen mot Donbass. Med andre ord kjemper ukrainerne om territorium, mens russerne forsøker å ødelegge kapasiteter. På en måte, ved å holde på territorium, gjør ukrainerne russernes jobb enklere. Du kan alltid gjenvinne territorium - du kan ikke gjenvinne menneskeliv.
I den tro at de svekker Russland, fremmer våre medier den gradvise forsvinningen av det ukrainske samfunnet. Det virker som et paradoks, men dette stemmer overens med måten våre ledere ser på Ukraina. De reagerte ikke på massakrene på russisktalende ukrainske sivile i Donbass mellom 2014 og 2022, og nevner heller ikke Ukrainas tap i dag. Faktisk, for våre medier og myndigheter, er ukrainere en slags "Untermenschen" hvis liv bare er ment å tilfredsstille målene til våre politikere.
Mellom 23. og 27. september var det fire folkeavstemninger på gang, og lokalbefolkningen må svare på ulike spørsmål avhengig av region. I de selvutnevnte republikkene Donetsk og Lugansk, som offisielt er uavhengige, er spørsmålet om befolkningen ønsker å bli med i Russland. I oblastene Kherson og Zaporozhe, som fortsatt offisielt er en del av Ukraina, er spørsmålet om befolkningen ønsker å forbli i Ukraina, om de vil være uavhengige, eller om de vil være en del av Russland.
Imidlertid er det fortsatt noen ukjente faktorer i dette stadiet, for eksempel hva som vil være grensene til enhetene som vil bli knyttet til Russland. Vil de være grensene til områdene okkupert av den russiske koalisjonen i dag eller grensene til de ukrainske regionene? Hvis det er den andre løsningen, kan vi fortsatt få russiske offensiver for å ta over resten av regionene (oblastene).
Det er vanskelig å anslå utfallet av disse folkeavstemningene, selv om man kan anta at de russisktalende ukrainerne mest sannsynlig vil ønske å forlate Ukraina. Meningsmålinger, hvis pålitelighet ikke kan vurderes, tyder på at 80-90% er for å bli med i Russland. Dette virker realistisk på grunn av flere faktorer.
For det første har språklige minoriteter i Ukraina siden 2014 vært underlagt restriksjoner som har gjort dem til 2. klasses borgere. Som et resultat har den ukrainske politikken ført til at russisktalende borgere ikke lenger føler seg ukrainske. Dette ble til og med understreket av loven om urfolks rettigheter i juli 2021, som tilsvarer Nürnberg-lovene fra 1935, som gir forskjellige rettigheter til borgere avhengig av deres etniske opprinnelse. Dette er grunnen til at Vladimir Putin skrev en artikkel 12. juli 2021 der han oppfordret Ukraina til å vurdere russisktalende som en del av den ukrainske nasjonen og ikke diskriminere dem som foreslått av den nye loven.
Selvfølgelig protesterte ingen vestlige land mot denne loven, som er en fortsettelse av avskaffelsen av loven om offisielle språk i februar 2014, som var årsaken til løsrivelsen av Krim og Donbass.
For det andre, i kampen mot løsrivelsen av Donbass, prøvde ukrainerne aldri å vinne opprørernes "hjerter og sinn". Tvert imot har de gjort alt for å drive dem lenger unna ved å bombe dem, ved å minelegge veiene deres, ved å kutte drikkevann, ved å stoppe utbetalingen av pensjoner og lønninger, eller ved å stoppe alle banktjenester. Dette er det stikk motsatte av en effektiv strategi mot opprør.
Til slutt, artilleri- og missilangrepene mot befolkningen i Donetsk og andre byer i Zaporozhe- og Kherson-regionen, for å skremme befolkningen og forhindre dem fra å gå til valgurnene, fremmedgjør lokalbefolkningen ytterligere fra Kiev. I dag er den russisktalende befolkningen redd for ukrainske represalier dersom folkeavstemningene ikke blir akseptert.
Så vi har en situasjon der de vestlige landene kunngjør at de ikke vil anerkjenne disse folkeavstemningene, men på den annen side har de gjort absolutt ingenting for å oppmuntre Ukraina til å ha en mer inkluderende politikk med sine minoriteter. Til syvende og sist, hva disse folkeavstemningene kan avsløre er at det aldri har vært en inkluderende ukrainsk nasjon.
Videre vil disse folkeavstemningene fryse en situasjon og gjøre Russlands erobringer irreversible. Interessant nok, hvis Vesten hadde latt Zelenskyj fortsette med forslaget han kom med til Russland i slutten av mars 2022, ville Ukraina mer eller mindre beholdt sin konfigurasjon fra før februar 2022. Som en påminnelse hadde Zelenskyj kommet med en første forespørsel om forhandlinger den 25. februar, som russerne hadde akseptert, men som EU nektet ved å gi en første pakke med € 450 millioner i våpen. I mars kom Zelenskyj med et nytt tilbud som Russland ønsket velkommen og var klar til å diskutere, men EU kom nok en gang for å forhindre dette med en andre pakke på € 500 millioner for våpen.
Som forklart av Ukraïnskaya Pravda, ringte Boris Johnson Zelenskyj den 2. april og ba ham om å trekke sitt forslag, ellers ville Vesten stoppe sin støtte. Så, den 9. april, under sitt besøk i Kiev, gjentok «BoJo» det samme til den ukrainske presidenten. Ukraina var derfor klar til å forhandle med Russland, men Vesten ønsker ikke forhandlinger, slik «BoJo» gjorde det klart igjen under sitt siste besøk i Ukraina i august.
Det er helt klart utsiktene til at det ikke blir noen forhandlinger som har fått Russland til å engasjere seg i folkeavstemninger. Man må huske at Vladimir Putin til nå alltid hadde avvist ideen om å integrere territoriene i Sør-Ukraina i Russland.
Man må også huske at hvis Vesten var så forpliktet til Ukraina og dets territoriale integritet, ville Frankrike og Tyskland sikkert ha oppfylt sine forpliktelser i henhold til Minsk-avtalene før februar 2022. Dessuten ville de ha latt Zelenskyj gå videre med sin foreslåtte avtale med Russland i mars 2022. Problemet er at Vesten ikke er ute etter Ukrainas interesser, men å svekke Russland.
Delvis mobilisering
Når det gjelder Vladimir Putins kunngjøring om en delvis mobilisering, er det viktig å innse at Russland har intervenert i Ukraina med betydelig færre tropper enn Vesten anser nødvendig for å gjennomføre en offensiv kampanje. Det er to grunner til dette. For det første stoler russerne på at de behersker den «operative kunsten» og leker med sine operative enheter i dette krigsteateret, som en sjakkspiller. Det er dette som gjør at de kan være effektive med redusert arbeidskraft. Med andre ord, de vet hvordan de skal utføre operasjoner effektivt.
For det andre, som våre medier bevisst ignorerer, er at det store flertallet av kampene i Ukraina utføres av Donbass-militsen. I stedet for å si «russerne», burde de (hvis de var ærlige) si «den russiske koalisjonen» eller «den russisktalende koalisjonen». Med andre ord er antallet russiske tropper i Ukraina relativt lite. Videre er den russiske praksisen å holde tropper bare i en begrenset periode i operasjonsområdet. Dette betyr at de har en tendens til å rotere tropper oftere enn Vesten.
I tillegg til disse generelle vurderingene, er den mulige konsekvensen av folkeavstemningene i Sør-Ukraina, at den russiske grensen vil forlenges med nesten 1000 kilometer. Dette vil kreve ytterligere kapasiteter for å bygge et mer robust forsvarssystem, for å bygge anlegg for tropper, etc. Sånn sett er denne delvise mobiliseringen en god idé og en logisk konsekvens av det jeg har argumentert med ovenfor.
Vesten har skrevet mye om de som har forsøkt å forlate Russland for å unngå mobilisering. De eksisterer absolutt, som de tusenvis av ukrainere som forsøkte å unnslippe verneplikt og nå kan sees i Brussels gater kjørende i kraftige og dyre tyske sportsbiler! Langt mindre publisitet har blitt gitt til de lange køene av unge mennesker utenfor militære rekrutteringskontorer og de populære demonstrasjonene til fordel for beslutningen om å mobilisere!
Kjernefysiske trusler
Når det gjelder atomtruslene, nevnte Vladimir Putin i sin tale 21. september risikoen for kjernefysisk eskalering. Naturligvis snakket de konspiratoriske mediene (dvs. de som konstruerer fortellinger fra ikke-relatert informasjon) umiddelbart om «kjernefysiske trusler».
I virkeligheten er ikke dette sant. Hvis vi leser ordlyden i Putins tale, kan vi se at han ikke truet med å bruke atomvåpen. Faktisk har han aldri gjort det siden begynnelsen av denne konflikten i 2014. Han har imidlertid advart Vesten mot bruk av slike våpen. Jeg vil minne om at Liz Truss den 24. august erklærte at det var akseptabelt å angripe Russland med atomvåpen, og at hun var klar til å gjøre det, selv om det ville føre til en «global utslettelse!»
Dette er ikke første gang den nåværende britiske statsministeren har kommet med en slik uttalelse, som allerede i februar førte til advarsler fra Kreml. Videre vil jeg minne om at Joe Biden i april i år bestemte seg for å forlate USAs «no-first use»-politikk og dermed forbeholder seg retten til å bruke atomvåpen først.
Så det er innlysende at Vladimir Putin ikke stoler på vestlig oppførsel, som er helt irrasjonell og uansvarlig, og som er klar til å ofre sine egne borgere for å oppnå mål styrt av dogmatisme og ideologi. Dette er hva som skjer innen energi og sanksjoner for øyeblikket, og dette er hva Liz Truss er klar til å gjøre med atomvåpen. Putin er absolutt bekymret for reaksjonene til våre ledere som er i stadig mer ubehagelige situasjoner på grunn av den katastrofale økonomiske og sosiale situasjonen de har skapt pga. deres inkompetanse. Dette presset på våre ledere kan føre dem til å eskalere konflikten bare for å unngå å miste ansikt.
I sin tale truer Vladimir Putin ikke med å bruke atomvåpen, men andre typer våpen. Han tenker selvfølgelig på hypersoniske våpen, som ikke trenger å være kjernefysiske for å være effektive, og som kan hindre vestlig forsvar. Dessuten, i motsetning til hva våre medier sier, er bruken av taktiske atomvåpen ikke lenger i den russiske arbeidsdoktrinen, og har ikke vært det på mange år. Videre, i motsetning til USA, har Russland en ikke-førstebrukspolitikk.
Det er med andre ord vesten og deres uberegnelige oppførsel som utgjør de største usikkerhetsfaktorene.
Jeg er ikke sikker på at våre politikere har et klart og objektivt syn på situasjonen. Ignazio Cassis ' (President i Sveits forbundsråd) siste tweets viser at hans informasjonsnivå er lavt. Først av alt, når han nevner Sveits rolle og nøytralitet som bakgrunn for å tilby gode råd, er han litt ute å kjøre mht. geografi. I Russlands øyne har Sveits forlatt sin nøytralitetsstatus, og hvis de ønsker å spille en konstruktiv rolle i denne konflikten, må de demonstrere sin nøytralitet. Vi er langt, langt unna det.
For det andre, da Cassis uttrykte sin bekymring for bruken av atomvåpen til Lavrov, forsto han tydeligvis ikke Vladimir Putins budskap. Problemet med dagens vestlige ledere er at ingen av dem i dag har intellektuell kapasitet til å håndtere de utfordringene de selv har skapt gjennom sin egen dårskap. Et bedre råd for Cassis ville sannsynligvis ha vært å uttrykke sine bekymringer overfor Truss og Biden!
Russerne – og Vladimir Putin spesielt – har alltid vært veldig tydelige i sine uttalelser og har konsekvent og metodisk gjort det de sa de ville gjøre. Verken mer eller mindre. Man kan selvsagt være uenig i det han sier, men det er en stor og sannsynligvis til og med kriminell feil å ikke høre på det han sier. For hvis vi hadde lyttet, kunne vi ha forhindret at situasjonen ble hva den er.
Det er også interessant å sammenligne dagens generelle situasjon med det som ble beskrevet i RAND Corporation-rapportene publisert i 2019 som selve blåkopien for å prøve å destabilisere Russland.
 |
Figur 1 - Fra RAND Corporations artikkel fra 2019 om hvordan man kan destabilisere Russland.
Dette dokumentet viser at USA siktet mot en undergravingskampanje mot Russland, der Ukraina
bare var et uheldig instrument. |
Som vi kan se, er det vi er vitne til resultatet av et nøye planlagt scenario. Det er svært sannsynlig at russerne var i stand til å forutse hva Vesten planla mot dem. Russland var dermed i stand til å forberede seg politisk og diplomatisk på krisen som var i emning. Det er denne evnen til strategisk forventning som viser at Russland er mer stabilt og mer effektivt enn Vesten. Det er derfor jeg tror at hvis denne konflikten skal eskalere, vil det være mer på grunn av vestlig inkompetanse enn på grunn av en russisk beregning.
___________________________________
Jacques Baud er en respektert geopolitisk ekspert hvis publikasjoner inkluderer mange artikler og bøker, inkludert Poutine: Maître du jeu? Gouverner avec les fake news, og L'Affaire Navalnyj. Hans siste bok er om krigen i Ukraina, med tittelen Operation Z.
Dette innlegget ble postet i Europa, Geopolitikk, globalisme, politikk, Russland, Vesten, What's Current og merket etterretning, militære. Bokmerk permalinken.
Oversettelse; Knut Skoglund
