Ukraina er den siste neocon-katastrofen
*Jeffrey D. Sachs | juni 2022 |
Krigen i Ukraina er kulminasjonen av et 30-års prosjekt av den amerikanske neokonservative bevegelsen. Biden-administrasjonen er fullpakket med de samme neokonservative som kjempet for de amerikanske krigene i Serbia (1999), Afghanistan (2001), Irak (2003), Syria (2011), Libya (2011), og som gjorde mye for å provosere Russlands invasjon av Ukraina. Deres track record er en grenseløs katastrofe, men Biden har allikevel «toppet» laget sitt med «neocons». Som et resultat styrer Biden Ukraina, USA og EU mot nok en geopolitisk katastrofe. Dersom Europa hadde hatt bedre innsikt og modigere politikere, vil det skilt seg fra den amerikanske utenrikspolitiske fiaskoen.
Neocon-bevegelsen dukket opp på 1970-tallet rundt en gruppe offentlige intellektuelle, hvorav flere ble påvirket av University of Chicagos statsviter Leo Strauss og Yale University-klassikeren Donald Kagan. Neocon-ledere inkluderte Norman Podhoretz, Irving Kristol, Paul Wolfowitz, Robert Kagan (sønn av Donald), Frederick Kagan (sønn av Donald), Victoria Nuland (kone til Robert), Elliott Abrams og Kimberley Allen Kagan (kone til Frederick).
Hovedbudskapet deres er at USA må dominere militært i alle regioner i verden, og må konfrontere kommende regionale makter som en dag kan utfordre USAs globale eller regionale dominans, viktigst Russland og Kina. Til dette formålet bør den amerikanske militærstyrken forhåndsposisjoneres i hundrevis av militærbaser rundt om i verden, og USA bør være forberedt på å lede kriger etter behov. FN skal bare brukes av USA når de er nyttige for amerikanske formål.
Denne tilnærmingen ble først staket ut av Paul Wolfowitz i hans utkast til defense policy guidance (DPG) skrevet for Forsvarsdepartementet i 2002. Utkastet argumenterte for å utvide det USA-ledede sikkerhetsnettverket til Sentral- og Øst-Europa til tross for det eksplisitte løftet fra tysklands utenriksminister Hans-Dietrich Genscher i 1990 om at tysk forening ikke ville bli etterfulgt av NATOs østlige utvidelse. Wolfowitz banet også vei for amerikanske kriger, og forsvarte USAs rett til å handle uavhengig, alene om nødvendig, som svar på bekymringer om nasjonal sikkerhet. Ifølge general Wesley Clark gjorde Wolfowitz allerede Clark i mai 1991 klart at USA ville lede regimeendringsoperasjoner i Irak, Syria og andre tidligere sovjetiske allierte.
De neokonservative kjempet for Ukrainas NATO-medlemskap allerede før det ble offisiell amerikansk politikk under George W. Bush jr. i 2008. De så på Ukraina som nøkkelen til USAs regionale og globale dominans. Robert Kagan staket ut neocon-saken for NATO-utvidelsen i april 2006.
Verken russere eller kinesere ser noe naturlig i «fargerevolusjonene" i det tidligere Sovjetunionen, kun vestlig-støttede kupp designet for å fremme vestlig innflytelse i strategisk viktige deler av verden. Tar de feil? Kanskje er den vellykkede liberaliseringen av Ukraina, oppfordret og støttet av de vestlige demokratiene, bare forspillet til innlemmelsen av Ukraina i NATO og EU - kort sagt, utvidelsen av vestlig liberalt hegemoni?
Kagan erkjente den alvorlige implikasjonen av NATO-utvidelsen. Han siterer en ekspert som sier: "Kreml gjør seg klar for 'kampen om Ukraina' i fullt alvor." Etter Sovjetunionens fall burde både USA og Russland ha søkt et nøytralt Ukraina, som en forsvarlig buffer og sikkerhetsventil. I stedet ønsket de neokonservative amerikansk «hegemoni» mens russerne tok opp kampen delvis i forsvar og delvis på grunn av sine egne imperialistiske ambisjoner. Som en nyanse av Krimkrigen (1853-1856), da Storbritannia og Frankrike forsøkte å svekke Russland i Svartehavet etter russisk press på det osmanske riket.
Kagan skrev artikkelen som privatperson mens hans kone Victoria Nuland var USAs ambassadør til NATO under George W. Bush jr. Nuland har vært neocon operative par excellence. I tillegg til å fungere som Bush's ambassadør til NATO, var Nuland Barack Obamas assisterende utenriksminister for europeiske og eurasiske saker i perioden 2013-17, hvor hun deltok i kuppet mot Ukrainas pro-russiske president Viktor Yanukovych, og fungerer nå som Bidens statssekretær, ansvarlig for USAs politikk overfor krigen i Ukraina.
De neokonservative perspektivene er basert på et overordnet falsk premiss: at det amerikanske militæret, finans, teknologisk og økonomisk overlegenhet gjør det mulig å diktere vilkår i alle regioner i verden. Dette er en holdning som oser av både bemerkelsesverdig eksepsjonalisme og forakt for bevis. Siden 1950-tallet har USA blitt stoppet eller beseiret i nesten alle regionale konflikter de har deltatt i. Men i «kampen for Ukraina» var de neokonservative klare til å fremprovosere en militær konfrontasjon med Russland ved å utvide NATO, til tross for Russlands heftige innvendinger, fordi de inderlig tror at Russland vil bli beseiret av amerikanske økonomiske sanksjoner og NATO-våpen.
Fakta på bakken antyder imidlertid noe annet. Vestens økonomiske sanksjoner har hatt liten negativ innvirkning på Russland, mens deres «boomerang»-effekt på resten av verden har vært stor. Videre er USAs evne til å levere Ukraina ammunisjon og våpen alvorlig hindret av USAs begrensede produksjons-kapasitet og ødelagte forsyningskjeder. Russlands BNP var omtrent 10 ganger større enn Ukrainas før krigen, mens Ukraina nå har mistet mye av sin industrielle kapasitet pga. krigen.
Det mest sannsynlige utfallet av de nåværende kampene er at Russland vil erobre en stor del av Ukraina, og kanskje såpass mye at de vil mangle tilgang til havet, eller nesten. Frustrasjonen vil stige i Europa og USA med de militære tapene og de stagflasjonsmessige konsekvensene av krig og sanksjoner. Ringvirkningene kan være ødeleggende, hvis en høyreorientert demagog stiger til makten i USA (eller når det gjelder Trump, vender tilbake til makten) og lover å gjenopprette Amerikas falmede militære herligheter gjennom farlig eskalering.
I stedet for å risikere denne katastrofen, er den virkelige løsningen å avslutte de neokonservative fantasiene de siste 30 årene, og for Ukraina og Russland å vende tilbake til forhandlingsbordet, der NATO forplikter seg til å avslutte bestrebelsene om den østlige utvidelsen til Ukraina og Georgia, til gjengjeld for en levedyktig fredsavtale som respekterer og beskytter Ukrainas suverenitet og territoriale integritet.
https://www.jeffsachs.org/newspaper-articles/m6rb2a5tskpcxzesjk8hhzf96zh7w7
https://www.other-news.info/ukraine-is-the-latest-neocon-disaster/
Oversettelse portugisisk: https://alicenews.ces.uc.pt/?id=39496
Oversettelse til norsk: Knut Skoglund
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar